Redaktøren reiser til sydhavet, tredje reisebrev:
- Å reise
fra Tuvalu ble like vanskelig som å komme dit!
Vi
hadde nok en gang fått erfare at det å reise til det
lille sydhavslandet på den andre siden av kloden slettes ikke
er noen enkel affære. Nå skulle vi få erfare at
det var like vanskelig å komme seg derfra!
Vi hadde
vært på vår atoll Nukulaelae i Tuvalu i litt over
en måned da vi fikk høre at det ene av landets to skip,
Manu Forlau, skulle reise til nabolandet Fiji. Vi hadde egentlig tenkt
å være noen uker til på atollen hvor vi engang hadde
bodd, men ryktene sa at det ville bli lenge til neste gang skipet
skulle til Fiji. Sikkert flere måneder. Vel, vi hadde måttet
ta fly til Tuvalu fordi vi ikke rakk skipet da det var i Fiji for
å hente varer forrige gang, og siden den korte flyturen kostet
like mye som to ukers ferie på Kanariøyene ville det
så absolutt sprekke vårt budsjett å ta fly tilbake
igjen. Tilbake til Fiji måtte vi, for Fiji er et av de knute-punktene
i sydhavet for reiser til resten av verden - også for oss. Og
vi hadde også tenkt å være i Fiji en stund - et
halvt år, eller lenger! Så det ble å pakke koffertene
og si farvel til Emmas familie.
Vemodig
Det hadde vært hyggelig å treffe alle våre venner
og slektninger igjen. Olav hadde stortrives med å plaske i lagunen
dagen lang sammen med alle landsbyens unger. Sonia
hadde
tatt opp vennskap med tidligere venninner og fått en del nye.
Og halt opp fisk i lagunen. Emma hadde fått levd øylivet
en stund: Ruslet barbeint rundt på landsbyenes stier, samlet
ved til kjøkkenbålet, laget lokal mat og skravlet i vei
med alle naboer på sydhavsvis. Selvsagt var det vemodig å
besøke øya på den andre siden av lagunen. Motuloa.
Hvor vi engang hadde bygget opp vårt hjem - og forlatt fordi
vi fryktet klimaforandringene med livstruende orkaner og stigende
havnivå. Vi hadde overnattet under blikktaket på den ubebodde
holmen, vi hadde badet i vår egen lille lagune, vi klasket i
hjel hundrevis av mygg, vi hadde fanget krabber på korallrevet
ved lavvann. Nesten som i gamle dager. Men vi hadde ikke glemt hvorfor
vi hadde reist til Tuvalu i august, og hvorfor vi ville av gårde
igjen før nordavindsesongen startet i november. Vi ønsket
ikke å oppleve en orkan til i det panneflate landet.
Jubileumsfeiring
i en uke
Svigerfar bestemte seg for å bli med oss til hovedøya
Funafuti. Han hadde lyst til å se på den store jubileumsfeiringen
som skulle finne sted. Tuvalu hadde tidligere vært Ellice-delen
av den engelske kolonien Gilbert- og Elliceøyene, men fikk
sin uavhengighet for 20 år siden. Feiringen skulle gå
over en hel uke, og for riktig å trå til erklærte
regjeringen at det ble offentlig ferie. Alle forretninger og kontorer
var stengt, og matvarebutikkene var bare åpne noen timer om
dagen. I en hel uke, pluss en helg i hver ende! Vel, feiringene var
flotte de - selv om det ble timevis med venting hver dag på
at aktivitetene på programmet skulle komme i gang. Massevis
av lokal dansing i regjeringens maneaba, forsamlingshus, selvsagt.
Folk i Tuvalu er glad i å danse den lokale fatele'n, og de som
ikke danser elsker å se på. Alle de ni atollene i landet
stilte med sine dansegrupper, og kveld etter kveld svingte de sine
bastskjørt for inviterte gjester, og for publikum som satt
tett i tett på bakken rundt den veggløse huset.
Selvsagt var det også mange taler, og litt
spesielt var det da statsministeren fra Niue under talen sin ba den
gamle guden Tangaloa velsigne feiringen. Ikke minst fordi man i Tuvalu
er veldig kristne og landet motto er "Tuvalu mo te atua"
- "Tuvalu tilhører Gud".
Emma og jeg oppdaget at vi var blant de prominente
gjestene av en eller annen grunn, antagelig fordi jeg var en hvit
mann. Et par ganger var vi usikre på dette siden vi ikke fikk
den skriftelige
invitasjonen, men folk kom gjerne løpende i siste liten og
fortalte at vi måtte skynde oss, noen hadde glemt å gi
oss papiret. Jeg syntes det var rart at svigerfar Toe ikke fikk invitasjon,
siden han pleide å være Nukulaelaes høvding og
hadde mottatt den brittiske imperiemedaljen for sin innsats for landet,
men Emma sa at de ikke var klar over at han var på hovedøya.
Toe gjør så lite vesen av seg. Vel, jeg sa ifra til Emmas
tante, og på den avsluttende festen kom det en invitasjon til
han også.
Lokal
dans i dagevis
I tillegg til all dansingen var det masse konkurranser. Populære
og fargerike var padlekonkurransene, som fant sted i lagunen tidlig
på morgenen. Alle øyene hadde fått laget store
utriggerkanoer for anledningen, og så padlet staute karer og
kraftige kvinner med blomsterkranser, like t-skjorter og blodsmak
i munnen mens publikum på stranden jublet. Det gikk ikke alltid
like bra for Nukulaelae, men man var fornøyd med et par tredjeplasser.
Det var også andre lokale øvelser, som å klatre
til topps i palmene, veve kurver av palmeblader og kaste fiskespyd.
Artig var det også fiskekonkurransen, da to av øyene
skulle konkurrerer om å fange flest fisk. Det ene laget skulle
bruke seg selv som garn, på den tradisjonelle måten ved
å vasse ut i lagunen og stenge fisken inne. Det knyttet seg
stor spenning til det inviterte bandet som skulle opptre. Det var
nemlig ingen ringere enn Black Rose, bandet fra Fiji som er et av
sydhavets mest populære. Det ble litt nedtur, for det var nesten
håpesløst å se bandet som spilte i den mørke
skyggen av taket over den nybyggete scenen, midt på dagen. Et
par lyskastere, bedre lydanlegg og et annet tidspunkt hadde gjort
seg!
Olav og Sonia i farta
Noe
av det morsomste under hele den lange feiringen var talentkonkurransene.
Da skulle den yngste garden få vise hva de kunne, oppe på
scenen. Sonia er jo ikke redd for å stå foran publikum,
så hun ville gjerne være med. Vi gledet oss til å
se hvordan det lokale publikum reagerte på at Sonia danset sydhavsdans,
for hun er kjempeflink, men det viste seg at arrangøren heller
ville at Sonia danset "hvit-manns-dans". Så da ble
det til at Sonia viste fram street-jazz til toner av Justin Timberlake,
noe som ikke alle syntes var så spennende. Olav er vanligvis
ikke like showpreget som Sonia, men da alle ungene på slutten
av programmet ble invitert opp på scenen til å danse så
spratt han jammen opp, stormet opp på scenen og vrikket og vred
på seg!
Avlyst skipsavgang
Før vi bestemte oss for å reise til Funafuti hadde Emma
ringt til sin tremenning som er sjefen for landets maritime transport,
og han hadde lovet at skipet skulle gå til Fiji så snart
uavhengighetsfeiringen var over. Det samme fikk vi bekreftet da vi
ankom hovedøya, men det var ikke mange dagene før vi
hørte rykter om av skipet ikke skulle gå likevel. Emma
ringte sin slektning igjen, og nå kunne han bare bekrefte at
ryktene var sanne: Skipsavløpet til Fiji var avlyst, og det
kunne bli to eller tre måneder til den ble satt opp igjen. Typisk,
men ganske så fortvilet for oss. Hva gjorde vi så? Å
være i Funafuti et par måneder fristet ikke. Hovedøya
var et forsøplet og dyrt sted å være. Vi bodde
jo foresåvidt gratis hos Emmas tante, men innhandling av mat
for en ganske så stor husholdning ble nesten like så dyrt
som å bo på hotell! Vi hadde ikke noen annet valg enn
å ta fly. Til nesten tre tusen kroner per billett.
Ikke visa-kort
Ok. Ok. Så vi fikk ta fly, og lukke øynene for budsjettet.
Men hvordan skulle vi få kjøpt billettene? Tuvalus eneste
bank hadde sluttet å akseptere visa-kort. Gjett om de få
besøkende til landet fikk seg en ubehagelig overraskelse når
de oppdaget det: De som var invitert til å se på jubileumsfeiringen
og de få jordomseilerne som fant veien til det lille landet!
Og den norske familien som bare hadde fått med seg nok kontanter
til å klare seg på Nukulaelae og til billetten med skipet
til Fiji! Å få sendt penger telegrafisk går jo ganske
greit til de fleste steder i verden, det går gjerne på
noen timer - eller i verste fall en dag eller to. Slik er det ikke
når man overfører penger til Tuvalu, det kan ta flere
uker, hvis du har flaks! Vi fikk det rådet å prøve
Western Union, mange fikk sendt penger fra sønner som var sjømenn
på tyske skip via Western Union - og noen i Norge kunne jo hjelpe
oss å sende penger på den måten. "Send money
all over the world" sto det på en plakat på den disken
i en knøttliten butikk. Karen bak disken, som var penge-sende-mannen
i Tuvalu, forsikret Emma og meg om at de hadde kontorer i alle land
i verden - helt til fingeren hans kom til N på listen over land.
Ikke noe Western Union i Norway, nei! Emmas tante kom til redning.
Hun hadde akkurat pensjonert seg, for andre gang, og den summen med
penger som hun skulle få engangspensjon kunne vi få låne
nok til billettene av.
Farvel Tuvalu!
Det gikk et par dager og så hadde hun penger til oss. Siden
jobben hun holdt på å avslutte var som reisebyråkonsulenten
i landets eneste ikke-offentlige reisebyrå gikk det jo veldig
greit å få ordnet flybillettene. Vi slapp å bli
"wait-listed" som regjeringens reisebyrå gjerne gjorde
med alle reisende, enten det var ledige plasser eller ei.
Vi var ikke så veldig lei over å måtte
forlate Tuvalu. Vi skulle nok gjerne har vært lenger - mye,
mye, mye lenger - på vår egen holme, men når det
ikke var forsvarlig så var det like greit å reise videre
nå. Vi var på Funafuti, og her hørte vi liksom
ikke hjemme. Trist å si farvel til slektninger på hovedøya,
og ikke minst til svigerfar Toe, men vi gledet oss faktisk til å
dra til Fiji alle sammen. Vi hadde jo hatt tre flotte måneder
forrige gang vi var i det landet for to og et halvt år siden,
og vi håpet at vi ville få det like fint nå. Ikke
minst gledet oss til å spise frukt og grønsaker igjen.
Markedet i hovedstaden Suva - her kommer vi!
Av Terje Dahl
For
å lese redaktørens andre reisebrev, klikk her.
For å lese redaktørens første reisebrev, klikk
her.
For å lese våre faktasider om Tuvalu, klikk her.
For å lese våre andre artikler fra Tuvalu, klikk her.
Terje
Dahl har skrevet flere bøker om sine sydhavseventyr - nå
er de kommet som e-bøker du kan kjøpe over internett!
Klikk
her
|