forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | | helse | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |
Kanoen folkene laget til jubileumsferingen testes med seil på Nukulaelae.


Redaktøren reiser til sydhavet, tredje reisebrev:
- Å reise fra Tuvalu ble like vanskelig som å komme dit!

Vi hadde nok en gang fått erfare at det å reise til det lille sydhavslandet på den andre siden av kloden slettes ikke er noen enkel affære. Nå skulle vi få erfare at det var like vanskelig å komme seg derfra!

Vi hadde vært på vår atoll Nukulaelae i Tuvalu i litt over en måned da vi fikk høre at det ene av landets to skip, Manu Forlau, skulle reise til nabolandet Fiji. Vi hadde egentlig tenkt å være noen uker til på atollen hvor vi engang hadde bodd, men ryktene sa at det ville bli lenge til neste gang skipet skulle til Fiji. Sikkert flere måneder. Vel, vi hadde måttet ta fly til Tuvalu fordi vi ikke rakk skipet da det var i Fiji for å hente varer forrige gang, og siden den korte flyturen kostet like mye som to ukers ferie på Kanariøyene ville det så absolutt sprekke vårt budsjett å ta fly tilbake igjen. Tilbake til Fiji måtte vi, for Fiji er et av de knute-punktene i sydhavet for reiser til resten av verden - også for oss. Og vi hadde også tenkt å være i Fiji en stund - et halvt år, eller lenger! Så det ble å pakke koffertene og si farvel til Emmas familie.
Vemodig
Det hadde vært hyggelig å treffe alle våre venner og slektninger igjen. Olav hadde stortrives med å plaske i lagunen dagen lang sammen med alle landsbyens unger. Sonia
Ungenes fetter Pereuila med skilpadden sin.
Mann i kano foran det uferdige huset vårt på Motuloa.
Moskitonett under vårt blikktak på Motuloa.
Gutta danser fatele i maneaba'en. Klikk for video-eksempel!
Dansing under jubileumsfeiringen. Klikk for å se eksempel på fatele.
Niues statsminister ber guden Tangaloa velsigne feiringen!
Black Rose med fijikrigere - fra konsert i Fiji - klikk for å se videosnutt!
Kontrolltårnet på Tuvalus eneste flyplass - en rosa brakke på toppen av det som før var landets telefonsentral.
Funafuti fra fly.
hadde tatt opp vennskap med tidligere venninner og fått en del nye. Og halt opp fisk i lagunen. Emma hadde fått levd øylivet en stund: Ruslet barbeint rundt på landsbyenes stier, samlet ved til kjøkkenbålet, laget lokal mat og skravlet i vei med alle naboer på sydhavsvis. Selvsagt var det vemodig å besøke øya på den andre siden av lagunen. Motuloa. Hvor vi engang hadde bygget opp vårt hjem - og forlatt fordi vi fryktet klimaforandringene med livstruende orkaner og stigende havnivå. Vi hadde overnattet under blikktaket på den ubebodde holmen, vi hadde badet i vår egen lille lagune, vi klasket i hjel hundrevis av mygg, vi hadde fanget krabber på korallrevet ved lavvann. Nesten som i gamle dager. Men vi hadde ikke glemt hvorfor vi hadde reist til Tuvalu i august, og hvorfor vi ville av gårde igjen før nordavindsesongen startet i november. Vi ønsket ikke å oppleve en orkan til i det panneflate landet.
Jubileumsfeiring i en uke
Svigerfar bestemte seg for å bli med oss til hovedøya Funafuti. Han hadde lyst til å se på den store jubileumsfeiringen som skulle finne sted. Tuvalu hadde tidligere vært Ellice-delen av den engelske kolonien Gilbert- og Elliceøyene, men fikk sin uavhengighet for 20 år siden. Feiringen skulle gå over en hel uke, og for riktig å trå til erklærte regjeringen at det ble offentlig ferie. Alle forretninger og kontorer var stengt, og matvarebutikkene var bare åpne noen timer om dagen. I en hel uke, pluss en helg i hver ende! Vel, feiringene var flotte de - selv om det ble timevis med venting hver dag på at aktivitetene på programmet skulle komme i gang. Massevis av lokal dansing i regjeringens maneaba, forsamlingshus, selvsagt. Folk i Tuvalu er glad i å danse den lokale fatele'n, og de som ikke danser elsker å se på. Alle de ni atollene i landet stilte med sine dansegrupper, og kveld etter kveld svingte de sine bastskjørt for inviterte gjester, og for publikum som satt tett i tett på bakken rundt den veggløse huset.
   Selvsagt var det også mange taler, og litt spesielt var det da statsministeren fra Niue under talen sin ba den gamle guden Tangaloa velsigne feiringen. Ikke minst fordi man i Tuvalu er veldig kristne og landet motto er "Tuvalu mo te atua" - "Tuvalu tilhører Gud".
    Emma og jeg oppdaget at vi var blant de prominente gjestene av en eller annen grunn, antagelig fordi jeg var en hvit mann. Et par ganger var vi usikre på dette siden vi ikke fikk den
skriftelige invitasjonen, men folk kom gjerne løpende i siste liten og fortalte at vi måtte skynde oss, noen hadde glemt å gi oss papiret. Jeg syntes det var rart at svigerfar Toe ikke fikk invitasjon, siden han pleide å være Nukulaelaes høvding og hadde mottatt den brittiske imperiemedaljen for sin innsats for landet, men Emma sa at de ikke var klar over at han var på hovedøya. Toe gjør så lite vesen av seg. Vel, jeg sa ifra til Emmas tante, og på den avsluttende festen kom det en invitasjon til han også.
Lokal dans i dagevis
I tillegg til all dansingen var det masse konkurranser. Populære og fargerike var padlekonkurransene, som fant sted i lagunen tidlig på morgenen. Alle øyene hadde fått laget store utriggerkanoer for anledningen, og så padlet staute karer og kraftige kvinner med blomsterkranser, like t-skjorter og blodsmak i munnen mens publikum på stranden jublet. Det gikk ikke alltid like bra for Nukulaelae, men man var fornøyd med et par tredjeplasser. Det var også andre lokale øvelser, som å klatre til topps i palmene, veve kurver av palmeblader og kaste fiskespyd. Artig var det også fiskekonkurransen, da to av øyene skulle konkurrerer om å fange flest fisk. Det ene laget skulle bruke seg selv som garn, på den tradisjonelle måten ved å vasse ut i lagunen og stenge fisken inne. Det knyttet seg stor spenning til det inviterte bandet som skulle opptre. Det var nemlig ingen ringere enn Black Rose, bandet fra Fiji som er et av sydhavets mest populære. Det ble litt nedtur, for det var nesten håpesløst å se bandet som spilte i den mørke skyggen av taket over den nybyggete scenen, midt på dagen. Et par lyskastere, bedre lydanlegg og et annet tidspunkt hadde gjort seg!
Olav og Sonia i farta
Noe av det morsomste under hele den lange feiringen var talentkonkurransene. Da skulle den yngste garden få vise hva de kunne, oppe på scenen. Sonia er jo ikke redd for å stå foran publikum, så hun ville gjerne være med. Vi gledet oss til å se hvordan det lokale publikum reagerte på at Sonia danset sydhavsdans, for hun er kjempeflink, men det viste seg at arrangøren heller ville at Sonia danset "hvit-manns-dans". Så da ble det til at Sonia viste fram street-jazz til toner av Justin Timberlake, noe som ikke alle syntes var så spennende. Olav er vanligvis ikke like showpreget som Sonia, men da alle ungene på slutten av programmet ble invitert opp på scenen til å danse så spratt han jammen opp, stormet opp på scenen og vrikket og vred på seg!
Avlyst skipsavgang
Før vi bestemte oss for å reise til Funafuti hadde Emma ringt til sin tremenning som er sjefen for landets maritime transport, og han hadde lovet at skipet skulle gå til Fiji så snart uavhengighetsfeiringen var over. Det samme fikk vi bekreftet da vi ankom hovedøya, men det var ikke mange dagene før vi hørte rykter om av skipet ikke skulle gå likevel. Emma ringte sin slektning igjen, og nå kunne han bare bekrefte at ryktene var sanne: Skipsavløpet til Fiji var avlyst, og det kunne bli to eller tre måneder til den ble satt opp igjen. Typisk, men ganske så fortvilet for oss. Hva gjorde vi så? Å være i Funafuti et par måneder fristet ikke. Hovedøya var et forsøplet og dyrt sted å være. Vi bodde jo foresåvidt gratis hos Emmas tante, men innhandling av mat for en ganske så stor husholdning ble nesten like så dyrt som å bo på hotell! Vi hadde ikke noen annet valg enn å ta fly. Til nesten tre tusen kroner per billett.
Ikke visa-kort
Ok. Ok. Så vi fikk ta fly, og lukke øynene for budsjettet. Men hvordan skulle vi få kjøpt billettene? Tuvalus eneste bank hadde sluttet å akseptere visa-kort. Gjett om de få besøkende til landet fikk seg en ubehagelig overraskelse når de oppdaget det: De som var invitert til å se på jubileumsfeiringen og de få jordomseilerne som fant veien til det lille landet! Og den norske familien som bare hadde fått med seg nok kontanter til å klare seg på Nukulaelae og til billetten med skipet til Fiji! Å få sendt penger telegrafisk går jo ganske greit til de fleste steder i verden, det går gjerne på noen timer - eller i verste fall en dag eller to. Slik er det ikke når man overfører penger til Tuvalu, det kan ta flere uker, hvis du har flaks! Vi fikk det rådet å prøve Western Union, mange fikk sendt penger fra sønner som var sjømenn på tyske skip via Western Union - og noen i Norge kunne jo hjelpe oss å sende penger på den måten. "Send money all over the world" sto det på en plakat på den disken i en knøttliten butikk. Karen bak disken, som var penge-sende-mannen i Tuvalu, forsikret Emma og meg om at de hadde kontorer i alle land i verden - helt til fingeren hans kom til N på listen over land. Ikke noe Western Union i Norway, nei! Emmas tante kom til redning. Hun hadde akkurat pensjonert seg, for andre gang, og den summen med penger som hun skulle få engangspensjon kunne vi få låne nok til billettene av.
Farvel Tuvalu!
Det gikk et par dager og så hadde hun penger til oss. Siden jobben hun holdt på å avslutte var som reisebyråkonsulenten i landets eneste ikke-offentlige reisebyrå gikk det jo veldig greit å få ordnet flybillettene. Vi slapp å bli "wait-listed" som regjeringens reisebyrå gjerne gjorde med alle reisende, enten det var ledige plasser eller ei.
    Vi var ikke så veldig lei over å måtte forlate Tuvalu. Vi skulle nok gjerne har vært lenger - mye, mye, mye lenger - på vår egen holme, men når det ikke var forsvarlig så var det like greit å reise videre nå. Vi var på Funafuti, og her hørte vi liksom ikke hjemme. Trist å si farvel til slektninger på hovedøya, og ikke minst til svigerfar Toe, men vi gledet oss faktisk til å dra til Fiji alle sammen. Vi hadde jo hatt tre flotte måneder forrige gang vi var i det landet for to og et halvt år siden, og vi håpet at vi ville få det like fint nå. Ikke minst gledet oss til å spise frukt og grønsaker igjen. Markedet i hovedstaden Suva - her kommer vi!


Av Terje Dahl


For å lese redaktørens andre reisebrev, klikk her.
For å lese redaktørens første reisebrev, klikk her.
For å lese våre faktasider om Tuvalu, klikk her.
For å lese våre andre artikler fra Tuvalu, klikk her.

Terje Dahl har skrevet flere bøker om sine sydhavseventyr - nå er de kommet som e-bøker du kan kjøpe over internett! Klikk her
Tips en venn : "Har du lest redaktør Terje Dahls tredje reisebrev fra hans tur til Tuvalu i internettmagasinet "Sydhav på nettet?"?"
Til  (fyll inn): Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Det siste paradisBoken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-

Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | helse |              | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |