Redaktøren
reiser til sydhavet - første reisebrev:
Et rent helvete
å komme seg til vårt paradis!!
Vi trengte en pause fra Norge - Emma, Sonia og jeg. For oss som
har levd på en koralløy er det ikke alltid like lett
å mestre jaget og maset i velstands-Norge. Og selvsagt har
vi en forpliktelse ovenfor familien i sydhavet: Bestefar Toematagi
i Tuvalu er like glad for å se sine barnebarn som Bjørg
og Hartvig i Norge. Vel, vi visste det ikke ville bli lett å
komme fram til vårt fortapte paradis, men det var på
tide å prøve igjen!
"Hvordan
i alle verden har dere råd?" var spørsmålet
vi fikk forrige gang vi reiste til sydhavet, for litt over to år
siden, og Emma syntes det var like slitsomt å svare denne
gangen som da.
"Alle tror vi er kjemperike, ingen vil tro
at de har mer penger enn oss", sa min polynesiske kone, som
etter åtte år i Norge begynte å bli nesten skummelt
norsk.
"Emma, du får si til arbeidskameratene
dine at spørsmålet ikke er hvordan vi har råd
til å reise vekk fra Norge, men hvordan vi har råd til
å bo her," prøvde jeg å fortelle henne,
men Emma trakk tvilende på skuldrene.
Saken var at vi langt fra hadde god råd
- de fleste familier i Norge har omtrent dobbelt så stor arbeidsinntekt
som oss. Emma jobbet som hjemmehjelp, og det skal godt gjøres
å finne de som tjener mindre. Selv prøvde jeg å
få "Sydhav på nettet" til å svare seg
økonomisk, men selv om jeg gjerne fikk flere henvendelser
hver eneste dag fra folk som var lysten på å reise til
sydhavet, så var månedsinntektene mine oftest enda mindre
enn Emmas. Likevel klarte vi å spare sammen til billettene
våre i løpet av to år - noe mange nok mener må
være rent trylleri. Det var ikke det. Vi var nødt til
å prioritere det å reise til vårt tidligere hjem
i sydhavet høyere enn å kjøpe de mengdene med
ting som de fleste i oljelandet vårt nærmest drukner
i. Ja, man kan faktisk klare å leve ganske godt på under
det som regnes som fattigdomsgrensen i Norge. Noen vil sikkert ta
det ille opp, men jeg må innrømme at jeg rister litt
på hodet av de "fattige" som klager på tv'n
over at de ikke klare å dekke levekostnadene sine, mens de
puffer febrilsk på røyken og tvilholder på mobiltelefonen
under intervjuet
Billigere billetter
Det er dyrt å reise til sydhavet - det er ikke til å
komme fra. Sydhavsparadiset ligger på den andre siden av kloden,
og det finnes ingen pakketurer eller billigbilletter dit. Men vi
vet jo at turen er verdt hvert eneste øre! Vel, nå
var det slik at vi bestilte våre billetter i Sverige da vi
reiste til sydhavet for to år siden, og erfaringene fra den
gangen tilsa at vi burde gjøre det samme igjen. Jeg sjekket
likevel med et par norske reisebyråer for å se hva de
kunne tilby, men for oss som skulle være borte en stund var
det ingen tvil om hva som lønte seg. Prisen på en jorda-rundt
billett som skulle gjelde i ett år var kr 15.500 i Norge,
mens tilsvarende i Sverige kom på under 11.000 kroner. Hadde
vi fløyet ut fra Sverige hadde vi, to voksne pluss vår
datter på 13 og Olav på 5, spart mer enn 10.000 kroner!
Vi hadde hastverk med å komme av, og ville ikke rekke å
ta bussen til Göteborg, så vi måtte starte reisen
fra Gardermoen. Det ble selvsagt litt dyrere å starte fra
Norge enn Sverige, men likevel ble det mye billigere enn å
kjøpe billettene fra Sverige enn i Norge. Det var ikke noe
hokus-pokus å bestille billetten fra Tour Pacific. Etter å
ha sendt informasjon om hva vi trengte på e-mail kom pristilbud
og reiserute tilbake. Vi sendte et raskt ok. Billettene kom i posten,
i en folder med med merkelapper og nyttig informasjon - og vi startet
turen mot sydhavet fra Gardermoen i et SAS-fly. Alt var som om vi
hadde ordnet billettene våre i et norsk reisebyrå, bare
det at vi sparte tusenvis med kroner!
Rakk ikke skipet fra Fiji
Vi hadde et håp om at vi skulle komme med skipet Nivaga II
fra Fiji til vår øy i Tuvalu. Skipet hadde vært
i New Zealand for vedlikehold, og var nå på vei tilbake
til hjemlandet. Det var bare det at vi hadde et par problemer. For
å finansiere oppholdet i utlandet var vi nødt til å
leie ut leiligheten vår, og vi hadde enda ikke funnet noen
som ville det. Dessuten drøyde det med svar fra sykehjemmet
om Emma ville få permisjon fra jobben sin. Vi ble nødt
til å forskyve datoen for avreise fra 7. til 16 august - og
var lenge i tvil om vi i det hele tatt ville komme oss av gårde.
Fire dager før flyet skulle lette ordnet alt seg. Et ektepar
som var tidligere arbeidskamerater av Emma ville gjerne leie leiligheten,
og Emma ble løst fra arbeidskontrakten sin med umiddelbar
virkning. Emma var ikke helt glad for å måtte si opp
jobben, men et løfte fra bydelen om at den skulle hjelpe
henne å finne en jobb hun ville trives med fikk humøret
til å stige atskillige hakk! Så det var bare å
gjøre klar leiligheten, pakke i full fart og komme oss på
flyet.
Det var med et lettelsens sukk jeg så flystripen
forsvinne under oss. Vi trengte så sårt en "time-out",
og jeg hadde fryktet at alt ville gå i vasken.
Ungene trives om bord i fly. Selv syntes jeg det
ikke er noe særlig å sitte med sprikende knær
og verkende nakke i time etter time etter time, men denne gangen
slappet jeg skikkelig av. Brukbar mat, et glass rødvin, et
par filmer og en god lur - og så landet vi på New Yorks
smogfylte flyplass Newark. Ny rute for oss. Vanligvis var det først
London eller Frankfurt, så Los Angeles og deretter direkte
til Fiji, men nå landet vi altså på USAs østkyst.
Jeg hadde sett på tv-nyhetene et par dager tidligere hvordan
folk sto i kø for sikkerhetsklarering på USAs flyplasser
og fryktet at jeg ville bli tatt for en terrorist med min kabinkoffert
full av video- og datautstyr, men det gikk rimelig greit. Kofferten
måtte tømmes, men masseødeleggelsesvåpen
fant de ikke - ikke denne gangen heller!
Vel, vi landet i Fiji før solen hadde rukket
å lyse opp grønnkledde åser og vaiende palmetopper,
og Emmas kjappe telefon til en morgentrøtt kusine Siniva
i hovedstaden Suva bekreftet det vi fryktet: Nivaga hadde seilt
til Tuvalu på lørdag - to dager tidligere!
Fulle
fly
Det
var bare å krype til korset og ta fly. Det var to og en halv
time med Air Fijis turbopropellsfly fra Fiji til hovedøya
Funafuti i Tuvalu, og flyet gikk vanligvis et par ganger i uken.
Prisen var mer enn 2.500 kroner en vei - for en billett. Ikke rart
at så få turister fant veien til Tuvalu! Likevel skulle
det vise seg å by på problemer å komme over havet:
På billettkontoret kunne de foretelle at det første
flyet, på torsdag, var fullt og at det var lang venteliste.
Det var også tilfelle med det neste flyet, og det neste og
det neste og det neste
og kanskje det neste deretter! Herregud
- og vi som hadde hørt at skipet Manu Forlau skulle reise
fra hovedøya ut til vår øy mandag ettermiddag
og at det kunne bli ukes- eller månedsvis til neste skipsavgang!!
"Men", forklarte den vennlige karen
bak skjermen på Air Fijis salgskontor, "det er slik at
vi egentlig ikke vet om det er ledige plasser eller ikke. Det er
så mange sjømenn som skriver seg på venteliste,
og så glemmer de å si ifra hvis de kommer med flyet!"
Vel, jeg trodde jo det var flyselskapet som skulle
ha kontroll med hvem som reiste med flyet, men jeg visste også
at når det gjaldt å komme seg til Tuvalu så var
alt mulig - eller umulig.
"Sett oss på venteliste på første
fly - og det neste og det neste", sa jeg mens jeg nesten pløyde
dype furer i skranken med fortvilte fingernegler, "så
drar vi ut til flyplassen og prøver!"
Etterlatt
Som sagt så gjort. Vi tok taxi til flyplassen i byen Nausori,
og Emma stilte seg i køen ved innsjekkingsskranken. Det så
svært så dårlig ut, for en gjeng med sjømenn
som var på vei hjem på ferie fra tjeneste på tyske
skip - noe som var hovedinntektskilden i det lille landet ved siden
av u-hjelp - var allerede på vei ut fra avgangshallen med
dystre miner.
"Vi har en sjanse, Terje", sa Emma med
tvilende mine noen minutter seinere, "Kusinen min på
Tuvalus ambassade i Fiji har snakket med karen bak skranken her,
og han sier nå at vi kan få to plasser på flyet
selv om det egentlig er fullt."
To plasser
og vi var fire!
"Hvis vi deler oss, så mener han at
det er en sjanse for at han klarer å få resten av oss
på flyet søndag - og da rekker vi skipet!"
"Ok, Emma," sa jeg like tvilende, "da
får du og Olav dra, så blir Sonia og jeg igjen her."
En kjapp forklaring til lille Olav, og så
hastet de to i siste liten inn gjennom kontrollen og om bord i flyet
som straks duret i vei bortover flystripen og opp i den klare himmelen.
Sonia og jeg var etterlatt.
Tennis og banktrøbbel
Vi hadde sjekket ut fra Suva Apartments hvor vi hadde bodd de få
dagene etter vi kom til Suvas hovedstad i buss fra den internasjonale
flyplassen i Nadi. Sonia og jeg lurte først på om vi
skulle bo hos Emmas kusine Siniva, men fant ut at hun bodde såpass
langt fra byen at det passet dårlig. Så vi sjekket inn
på South Seas Privat Hotel. 125 norske kroner natten for dobbeltrom,
oppholdsom med tv, dusj og toalett på gangen, felles kjøkken.
En gammel trebygning for backpackere, nesten tomt for besøkende.
Fredag dro Sonia og jeg til tennisbanene Victoria
Courts, og Sonia fikk hilse på sin trener "Junior"
fra to år tilbake, og ta en treningstime sammen med datteren
til den amerikanske ambassadøren til Fiji. Vi ble jo litt
overrasket da jenta plutselig slo over til svensk, men det viste
seg altså at kona til ambassadøren var fra Sverige.
"Det var bare tull, Terje, det var fem ledige
plasser til på flyet!" sa Emma på telefonen samme
kveld. Telefonsystemet i Tuvalu hadde brutt sammen igjen, men hun
klarte å nå oss på hotellet da det virket i en
kort periode. "Jeg er i kjempeproblemer også, de tar
ikke visakort i banken i Tuvalu lenger, og jeg har ingen penger.
Dessuten spiser ikke Olav maten her, misstrives og klager over at
han blir spist opp av mygg!"
Ikke akkurat var de beste nyhetene.
"Jeg skal se hva jeg kan få gjort med
penger, Emma, men du vet at det ikke blir lett - du får prøve
å låne av noen og så får jeg ta med kontanter
så vi klarer oss!"
National Bank of Tuvalu må være den
eneste banken i verden som ikke tar imot visakort! Vel, ingenting
overrasket meg når det gjeldt det landets eneste bank, for
jeg vet ikke hvor mange ganger Emma og jeg hadde prøvd å
nå banken fra Norge, via telefaks og e-mail uten å få
svar. Ja, en gang hadde de til og med prøvd å få
omtrent hundre dollar av oss fordi banken hadde gjort en feil og
fått kontoen vår i minus: "Å komme i minus
på datamaskinen vår er det straffegebyr på, selv
om det er vår feil!"
Ny fortvilelse
"Beklager, men flyet letter nå!"
Jeg trodde jeg skulle falle rett i dørken.
Vi hadde tatt taxi tidlig på morgenen og trodde vi hadde god
tid, Sonia og jeg. Og for en taxitur!
"Jeg har kjørt i hele natt",
sa den indiskættede karen umotivert og tro klampen i bånn.
Svingte inn og ut mellom bilene som var på vei til jobben,
feide speedometeret i godt over 80 i 60-sone, og presset den rustne
og skranglete stasjonsvognen i over 120 der det var lov å
kjøre i 80. Selv om jeg prøvde å fortelle at
vi heller kom et par minutter for seint enn et mange år for
tidlig, vendte karen det døve øret til. Heller ikke
at vi ba han stoppe og sette oss av hvis han ikke roet seg hjalp
det spor. Gjett hvor lettet vi var da vi klatret helskinnet ut av
bilen på flyplassen - og hvor stort sjokket så ble når
vi forsto at vi kom for seint til flyet!
"Flyet går klokka ti, vær her
rundt klokka halv ni," trodde vi at vi hadde fått beskjed
om. Vi var der kvart over åtte - og da var passasjerene allerede
på vei inn i flyet.
Smell med håndflaten i betongstolpe, hode
inn av alle luker mot mulig betjening, forsøk på å
rope inn til de siste passasjerene på vei mot flyet, målløs
virring i avgangshallen. Sjokk, fortvilelse, raseri
gråt.
"Olav, jeg er så lei meg!!"
Godt for noe
Mulig det var meningen at vi ikke skulle komme med flyet. Torsdag
hadde jeg vært hos en lege i Suva og fått medisiner
for en mellomørebetennelse jeg tydeligvis hadde fått
på flyet fra Norge. Jeg hadde mistanke om at antibiotikaen
ikke virket så bra, for jeg følte meg fortsatt litt
tett i toppen. Dro til et privat sykehus som var åpent på
søndager og fikk bekreftet at det ikke sto særlig bra
til. Nye medisiner og "pass på det øret ditt,
det ser ikke bra ut!"
Vel, endelig, mandag morgen kunne Sonia og jeg
klatre om bord i Air Fijis 20-seters propellfly, og etter to og
en halv time og tusen kilometer over åpent hav kunne vi gi
Olav en god klem. Gjengen var samlet igjen.
Vi fikk ikke mye tid på Funafuti, og det
var egentlig like greit. Hovedøya i landet Tuvalu, som fikk
sin uavhengighet fra England i 1978, hadde forandret seg kraftig
siden den gang. Og forandret seg ganske mye siden vi besøkte
Funafuti for litt over to år siden. Det krydde av motorsykler
og biler nå - på en øy som er et par kilometer
lang og noen få hundre meter bred. Asfalt, veidumper og gateskilt.
Riktignok er det ganske mange nordmenn bruker bilen til butikken
som ligger to hundre meter unna der de bor, men i Tuvalu finnes
det ingen Svettis & Friskis hvor man kan trimme vekk flesket
som bygger seg opp. Og kildesortering av ølbokser, ødelagte
klær og batterier er det heller dårlig med, slike saker
er gjerne stedt til hvile i veikanten og mellom husene som står
tett i tett under palmene. Uten maling ser hus gjerne uferdige ut,
enten de er laget av betongblokker eller kryssfiner, og inntrykket
blir ikke bedre hvis man henger opp fillete plastikkpresseninger
for å beskytte mot regnet det vinduene vanligvis er. Nei,
Funafuti er ikke noe attraktivt sted, selv om menneskene smiler
aldri så vennlig mot deg.
Vi landet klokka elleve og klokka to skulle passasjerene
til Nukulaelae være om bord i skipet Manu Forlau - det skulle
seile av gårde klokka fire. Vi klarte det med ganske god klaring,
selv om vi måtte kjøpe inn kaffe, smør og andre
saker vi hørte det skulle være dårlig med på
vår atoll Nukulaelae. Bedre klaring enn vi og de andre passasjerene
trodde, for klokka ble over seks før vi kastet loss!
Tørrfisk
Jeg har alltid lurt på hvem luring som har fått menneskene
i øyriket Tuvalu til å tro at man ikke blir sjøsyk
hvis man spiser dissende griseflesk og vekselvis lukter og tygger
på stinkende tørrfisk. Det varte ikke lenge før
jeg fikk se at øyboerne fortsatt trodde på dette, og
at rådet fortsatt ikke virket. Vi svelget sjøsykepiller
isteden. Det virket.
Etter å ha gynget oss over havet en kveld
og en natt våknet vi opp på dobbelt-madrassen vi hadde
kjøpt i Fiji. Etter å ha stirret spent inn mot de flate
småøyene som utgjorde en av de ni atollene i Tuvalu,
var det på tide å pakke sammen madrassen og klatre ned
i lettbåten. Via en skranglete metall-leider som dunket inn
i skipssiden og truet med å knuse fingre og føtter.
Det finnes ingen passasje gjennom korallrevet inn til lagunen på
Nukulaelae, så skal man i land er det ingen annen mulighet
enn de flatbunnete lettbåtene av kryssfiner.
"For store bølger i passasjen, vi
kan ikke bruke den," sa Emmas bror Selau, som hadde vært
på hovedøya for å lære seg å bruke
en av de løftekranene som Japan hadde donert til Tuvalu.
Skipet vi var om bord i var også donert av Japan. "Samarbeid
mellom våre to land", sa politikerne. Samarbeid - én
vei. Vel, vel. Det var altså en slags passasje inn til lagunen,
men langt fra stor nok for et skip. Kun en smal og grunn renne som
et team fra New Zealand hadde sprengt over korallrevet. Samarbeid.
De hadde sprengt to passasjer, men bare den ene kunne brukes. Når
det ikke var for store bølger. Nå var det for store
bølger.
"Det pleier å gå bra, men det
har jo hendt at lettbåten har kantret når de surfer
på bølgene over korallrevet", sa jeg på
engelsk til den noe bleke FN-utsendingen fra New Zealand som skulle
i land for å utrede et kirkelig
samarbeid. "Men
ingen har blitt drept på Nukulaelae - enda," la jeg beroligende
til. Vel, "enda" tror jeg at jeg sa inne i meg.
Vi greide det!
Det gikk utrolig bra. Vår beste korallrevkryssing noensinne.
De karene fra Nukulaelae som hadde kommet ut i sine egne båter
viste vei til et sted hvor det skulle gå greit å komme
over - hvis vi skyndet oss. Det gikk mot lavvann, og da ville vi
ikke ha en sjanse. Riktignok buttet vi mot bunnen et par ganger,
men da var vi allerede gjennom dønningene som dundret mot
revet - på hver side av oss. Karene hadde speidet ut en renne
hvor det knapt var en bølge som brøt, vi surfet ikke
engang!
Så putret vi sakte over lagunen mot øya
med landsbyen. Mot menneskene som sto på den kritthvite stranden.
Mot vårt fortapte paradis.
Vi hadde greid det igjen!!
Av Terje Dahl
For
å lese våre faktasider om Tuvalu, klikk her.
For å lese våre andre artikler fra Tuvalu, klikk her.
Lyst
til å reise og lurer på hvor du finner en billett til
sydhavet?
Gjennom vårt samarbeid med svenske Tour Pacific kan du få
kjøpt reiser til sydhavet til priser som ligger under det som
er vanlig i Norge. Og utvalget er langt større!
Les mer
|