forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | | helse | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |

Endelig framme!Redaktøren reiser til sydhavet - første reisebrev:
Et rent helvete å komme seg til vårt paradis!!


Vi trengte en pause fra Norge - Emma, Sonia og jeg. For oss som har levd på en koralløy er det ikke alltid like lett å mestre jaget og maset i velstands-Norge. Og selvsagt har vi en forpliktelse ovenfor familien i sydhavet: Bestefar Toematagi i Tuvalu er like glad for å se sine barnebarn som Bjørg og Hartvig i Norge. Vel, vi visste det ikke ville bli lett å komme fram til vårt fortapte paradis, men det var på tide å prøve igjen!

"Hvordan i alle verden har dere råd?" var spørsmålet vi fikk forrige gang vi reiste til sydhavet, for litt over to år siden, og Emma syntes det var like slitsomt å svare denne gangen som da.
   "Alle tror vi er kjemperike, ingen vil tro at de har mer penger enn oss", sa min polynesiske kone, som etter åtte år i Norge begynte å bli nesten skummelt norsk.
   "Emma, du får si til arbeidskameratene dine at spørsmålet ikke er hvordan vi har råd til å reise vekk fra Norge, men hvordan vi har råd til å bo her," prøvde jeg å fortelle henne, men Emma trakk tvilende på skuldrene.
   Saken var at vi langt fra hadde god råd - de fleste familier i Norge har omtrent dobbelt så stor arbeidsinntekt som oss. Emma jobbet som hjemmehjelp, og det skal godt gjøres å finne de som tjener mindre. Selv prøvde jeg å få "Sydhav på nettet" til å svare seg økonomisk, men selv om jeg gjerne fikk flere henvendelser hver eneste dag fra folk som var lysten på å reise til sydhavet, så var månedsinntektene mine oftest enda mindre enn Emmas. Likevel klarte vi å spare sammen til billettene våre i løpet av to år - noe mange nok mener må være rent trylleri. Det var ikke det. Vi var nødt til å prioritere det å reise til vårt tidligere hjem i sydhavet høyere enn å kjøpe de mengdene med ting som de fleste i oljelandet vårt nærmest drukner i. Ja, man kan faktisk klare å leve ganske godt på under det som regnes som fattigdomsgrensen i Norge. Noen vil sikkert ta det ille opp, men jeg må innrømme at jeg rister litt på hodet av de "fattige" som klager på tv'n over at de ikke klare å dekke levekostnadene sine, mens de puffer febrilsk på røyken og tvilholder på mobiltelefonen under intervjuet…
Billigere billetter
Det er dyrt å reise til sydhavet - det er ikke til å komme fra. Sydhavsparadiset ligger på den andre siden av kloden, og det finnes ingen pakketurer eller billigbilletter dit. Men vi vet jo at turen er verdt hvert eneste øre! Vel, nå var det slik at vi bestilte våre billetter i Sverige da vi reiste til sydhavet for to år siden, og erfaringene fra den gangen tilsa at vi burde gjøre det samme igjen. Jeg sjekket likevel med et par norske reisebyråer for å se hva de kunne tilby, men for oss som skulle være borte en stund var det ingen tvil om hva som lønte seg. Prisen på en jorda-rundt billett som skulle gjelde i ett år var kr 15.500 i Norge, mens tilsvarende i Sverige kom på under 11.000 kroner. Hadde vi fløyet ut fra Sverige hadde vi, to voksne pluss vår datter på 13 og Olav på 5, spart mer enn 10.000 kroner! Vi hadde hastverk med å komme av, og ville ikke rekke å ta bussen til Göteborg, så vi måtte starte reisen fra Gardermoen. Det ble selvsagt litt dyrere å starte fra Norge enn Sverige, men likevel ble det mye billigere enn å kjøpe billettene fra Sverige enn i Norge. Det var ikke noe hokus-pokus å bestille billetten fra Tour Pacific. Etter å ha sendt informasjon om hva vi trengte på e-mail kom pristilbud og reiserute tilbake. Vi sendte et raskt ok. Billettene kom i posten, i en folder med med merkelapper og nyttig informasjon - og vi startet turen mot sydhavet fra Gardermoen i et SAS-fly. Alt var som om vi hadde ordnet billettene våre i et norsk reisebyrå, bare det at vi sparte tusenvis med kroner!
Rakk ikke skipet fra Fiji
Vi hadde et håp om at vi skulle komme med skipet Nivaga II fra Fiji til vår øy i Tuvalu. Skipet hadde vært i New Zealand for vedlikehold, og var nå på vei tilbake til hjemlandet. Det var bare det at vi hadde et par problemer. For å finansiere oppholdet i utlandet var vi nødt til å leie ut leiligheten vår, og vi hadde enda ikke funnet noen som ville det. Dessuten drøyde det med svar fra sykehjemmet om Emma ville få permisjon fra jobben sin. Vi ble nødt til å forskyve datoen for avreise fra 7. til 16 august - og var lenge i tvil om vi i det hele tatt ville komme oss av gårde. Fire dager før flyet skulle lette ordnet alt seg. Et ektepar som var tidligere arbeidskamerater av Emma ville gjerne leie leiligheten, og Emma ble løst fra arbeidskontrakten sin med umiddelbar virkning. Emma var ikke helt glad for å måtte si opp jobben, men et løfte fra bydelen om at den skulle hjelpe henne å finne en jobb hun ville trives med fikk humøret til å stige atskillige hakk! Så det var bare å gjøre klar leiligheten, pakke i full fart og komme oss på flyet.
   Det var med et lettelsens sukk jeg så flystripen forsvinne under oss. Vi trengte så sårt en "time-out", og jeg hadde fryktet at alt ville gå i vasken.
   Ungene trives om bord i fly. Selv syntes jeg det ikke er noe særlig å sitte med sprikende knær og verkende nakke i time etter time etter time, men denne gangen slappet jeg skikkelig av. Brukbar mat, et glass rødvin, et par filmer og en god lur - og så landet vi på New Yorks smogfylte flyplass Newark. Ny rute for oss. Vanligvis var det først London eller Frankfurt, så Los Angeles og deretter direkte til Fiji, men nå landet vi altså på USAs østkyst. Jeg hadde sett på tv-nyhetene et par dager tidligere hvordan folk sto i kø for sikkerhetsklarering på USAs flyplasser og fryktet at jeg ville bli tatt for en terrorist med min kabinkoffert full av video- og datautstyr, men det gikk rimelig greit. Kofferten måtte tømmes, men masseødeleggelsesvåpen fant de ikke - ikke denne gangen heller!
   Vel, vi landet i Fiji før solen hadde rukket å lyse opp grønnkledde åser og vaiende palmetopper, og Emmas kjappe telefon til en morgentrøtt kusine Siniva i hovedstaden Suva bekreftet det vi fryktet: Nivaga hadde seilt til Tuvalu på lørdag - to dager tidligere!

Sonia på flyplassen i Fiji.
Manu Forlau med Olav og Sonia ved rekka.
Tørrfisk tygges ombord.
Oalv og Sonia sover ombord.
Nukulaelae forut - tidlig daggry.
Daggry - Nukulaelae.
Emma binder sammen madrassen.
Olav "landsettes".

Fulle fly
Det var bare å krype til korset og ta fly. Det var to og en halv time med Air Fijis turbopropellsfly fra Fiji til hovedøya Funafuti i Tuvalu, og flyet gikk vanligvis et par ganger i uken. Prisen var mer enn 2.500 kroner en vei - for en billett. Ikke rart at så få turister fant veien til Tuvalu! Likevel skulle det vise seg å by på problemer å komme over havet: På billettkontoret kunne de foretelle at det første flyet, på torsdag, var fullt og at det var lang venteliste. Det var også tilfelle med det neste flyet, og det neste og det neste og det neste… og kanskje det neste deretter! Herregud - og vi som hadde hørt at skipet Manu Forlau skulle reise fra hovedøya ut til vår øy mandag ettermiddag og at det kunne bli ukes- eller månedsvis til neste skipsavgang!!
   "Men", forklarte den vennlige karen bak skjermen på Air Fijis salgskontor, "det er slik at vi egentlig ikke vet om det er ledige plasser eller ikke. Det er så mange sjømenn som skriver seg på venteliste, og så glemmer de å si ifra hvis de kommer med flyet!"
   Vel, jeg trodde jo det var flyselskapet som skulle ha kontroll med hvem som reiste med flyet, men jeg visste også at når det gjaldt å komme seg til Tuvalu så var alt mulig - eller umulig.
   "Sett oss på venteliste på første fly - og det neste og det neste", sa jeg mens jeg nesten pløyde dype furer i skranken med fortvilte fingernegler, "så drar vi ut til flyplassen og prøver!"
Etterlatt
Som sagt så gjort. Vi tok taxi til flyplassen i byen Nausori, og Emma stilte seg i køen ved innsjekkingsskranken. Det så svært så dårlig ut, for en gjeng med sjømenn som var på vei hjem på ferie fra tjeneste på tyske skip - noe som var hovedinntektskilden i det lille landet ved siden av u-hjelp - var allerede på vei ut fra avgangshallen med dystre miner.
   "Vi har en sjanse, Terje", sa Emma med tvilende mine noen minutter seinere, "Kusinen min på Tuvalus ambassade i Fiji har snakket med karen bak skranken her, og han sier nå at vi kan få to plasser på flyet selv om det egentlig er fullt."
   To plasser…og vi var fire!
   "Hvis vi deler oss, så mener han at det er en sjanse for at han klarer å få resten av oss på flyet søndag - og da rekker vi skipet!"
   "Ok, Emma," sa jeg like tvilende, "da får du og Olav dra, så blir Sonia og jeg igjen her."
   En kjapp forklaring til lille Olav, og så hastet de to i siste liten inn gjennom kontrollen og om bord i flyet som straks duret i vei bortover flystripen og opp i den klare himmelen.    Sonia og jeg var etterlatt.
Tennis og banktrøbbel
Vi hadde sjekket ut fra Suva Apartments hvor vi hadde bodd de få dagene etter vi kom til Suvas hovedstad i buss fra den internasjonale flyplassen i Nadi. Sonia og jeg lurte først på om vi skulle bo hos Emmas kusine Siniva, men fant ut at hun bodde såpass langt fra byen at det passet dårlig. Så vi sjekket inn på South Seas Privat Hotel. 125 norske kroner natten for dobbeltrom, oppholdsom med tv, dusj og toalett på gangen, felles kjøkken. En gammel trebygning for backpackere, nesten tomt for besøkende.
   Fredag dro Sonia og jeg til tennisbanene Victoria Courts, og Sonia fikk hilse på sin trener "Junior" fra to år tilbake, og ta en treningstime sammen med datteren til den amerikanske ambassadøren til Fiji. Vi ble jo litt overrasket da jenta plutselig slo over til svensk, men det viste seg altså at kona til ambassadøren var fra Sverige.
   "Det var bare tull, Terje, det var fem ledige plasser til på flyet!" sa Emma på telefonen samme kveld. Telefonsystemet i Tuvalu hadde brutt sammen igjen, men hun klarte å nå oss på hotellet da det virket i en kort periode. "Jeg er i kjempeproblemer også, de tar ikke visakort i banken i Tuvalu lenger, og jeg har ingen penger. Dessuten spiser ikke Olav maten her, misstrives og klager over at han blir spist opp av mygg!"
   Ikke akkurat var de beste nyhetene.
   "Jeg skal se hva jeg kan få gjort med penger, Emma, men du vet at det ikke blir lett - du får prøve å låne av noen og så får jeg ta med kontanter så vi klarer oss!"
   National Bank of Tuvalu må være den eneste banken i verden som ikke tar imot visakort! Vel, ingenting overrasket meg når det gjeldt det landets eneste bank, for jeg vet ikke hvor mange ganger Emma og jeg hadde prøvd å nå banken fra Norge, via telefaks og e-mail uten å få svar. Ja, en gang hadde de til og med prøvd å få omtrent hundre dollar av oss fordi banken hadde gjort en feil og fått kontoen vår i minus: "Å komme i minus på datamaskinen vår er det straffegebyr på, selv om det er vår feil!"
Ny fortvilelse
"Beklager, men flyet letter nå!"
   Jeg trodde jeg skulle falle rett i dørken. Vi hadde tatt taxi tidlig på morgenen og trodde vi hadde god tid, Sonia og jeg. Og for en taxitur!
   "Jeg har kjørt i hele natt", sa den indiskættede karen umotivert og tro klampen i bånn. Svingte inn og ut mellom bilene som var på vei til jobben, feide speedometeret i godt over 80 i 60-sone, og presset den rustne og skranglete stasjonsvognen i over 120 der det var lov å kjøre i 80. Selv om jeg prøvde å fortelle at vi heller kom et par minutter for seint enn et mange år for tidlig, vendte karen det døve øret til. Heller ikke at vi ba han stoppe og sette oss av hvis han ikke roet seg hjalp det spor. Gjett hvor lettet vi var da vi klatret helskinnet ut av bilen på flyplassen - og hvor stort sjokket så ble når vi forsto at vi kom for seint til flyet!
   "Flyet går klokka ti, vær her rundt klokka halv ni," trodde vi at vi hadde fått beskjed om. Vi var der kvart over åtte - og da var passasjerene allerede på vei inn i flyet.
   Smell med håndflaten i betongstolpe, hode inn av alle luker mot mulig betjening, forsøk på å rope inn til de siste passasjerene på vei mot flyet, målløs virring i avgangshallen.    Sjokk, fortvilelse, raseri…gråt. "Olav, jeg er så lei meg!!"
Godt for noe
Mulig det var meningen at vi ikke skulle komme med flyet. Torsdag hadde jeg vært hos en lege i Suva og fått medisiner for en mellomørebetennelse jeg tydeligvis hadde fått på flyet fra Norge. Jeg hadde mistanke om at antibiotikaen ikke virket så bra, for jeg følte meg fortsatt litt tett i toppen. Dro til et privat sykehus som var åpent på søndager og fikk bekreftet at det ikke sto særlig bra til. Nye medisiner og "pass på det øret ditt, det ser ikke bra ut!"
   Vel, endelig, mandag morgen kunne Sonia og jeg klatre om bord i Air Fijis 20-seters propellfly, og etter to og en halv time og tusen kilometer over åpent hav kunne vi gi Olav en god klem. Gjengen var samlet igjen.
   Vi fikk ikke mye tid på Funafuti, og det var egentlig like greit. Hovedøya i landet Tuvalu, som fikk sin uavhengighet fra England i 1978, hadde forandret seg kraftig siden den gang. Og forandret seg ganske mye siden vi besøkte Funafuti for litt over to år siden. Det krydde av motorsykler og biler nå - på en øy som er et par kilometer lang og noen få hundre meter bred. Asfalt, veidumper og gateskilt. Riktignok er det ganske mange nordmenn bruker bilen til butikken som ligger to hundre meter unna der de bor, men i Tuvalu finnes det ingen Svettis & Friskis hvor man kan trimme vekk flesket som bygger seg opp. Og kildesortering av ølbokser, ødelagte klær og batterier er det heller dårlig med, slike saker er gjerne stedt til hvile i veikanten og mellom husene som står tett i tett under palmene. Uten maling ser hus gjerne uferdige ut, enten de er laget av betongblokker eller kryssfiner, og inntrykket blir ikke bedre hvis man henger opp fillete plastikkpresseninger for å beskytte mot regnet det vinduene vanligvis er. Nei, Funafuti er ikke noe attraktivt sted, selv om menneskene smiler aldri så vennlig mot deg.
   Vi landet klokka elleve og klokka to skulle passasjerene til Nukulaelae være om bord i skipet Manu Forlau - det skulle seile av gårde klokka fire. Vi klarte det med ganske god klaring, selv om vi måtte kjøpe inn kaffe, smør og andre saker vi hørte det skulle være dårlig med på vår atoll Nukulaelae. Bedre klaring enn vi og de andre passasjerene trodde, for klokka ble over seks før vi kastet loss!
Tørrfisk
Jeg har alltid lurt på hvem luring som har fått menneskene i øyriket Tuvalu til å tro at man ikke blir sjøsyk hvis man spiser dissende griseflesk og vekselvis lukter og tygger på stinkende tørrfisk. Det varte ikke lenge før jeg fikk se at øyboerne fortsatt trodde på dette, og at rådet fortsatt ikke virket. Vi svelget sjøsykepiller isteden. Det virket.
   Etter å ha gynget oss over havet en kveld og en natt våknet vi opp på dobbelt-madrassen vi hadde kjøpt i Fiji. Etter å ha stirret spent inn mot de flate småøyene som utgjorde en av de ni atollene i Tuvalu, var det på tide å pakke sammen madrassen og klatre ned i lettbåten. Via en skranglete metall-leider som dunket inn i skipssiden og truet med å knuse fingre og føtter. Det finnes ingen passasje gjennom korallrevet inn til lagunen på Nukulaelae, så skal man i land er det ingen annen mulighet enn de flatbunnete lettbåtene av kryssfiner.
   "For store bølger i passasjen, vi kan ikke bruke den," sa Emmas bror Selau, som hadde vært på hovedøya for å lære seg å bruke en av de løftekranene som Japan hadde donert til Tuvalu. Skipet vi var om bord i var også donert av Japan. "Samarbeid mellom våre to land", sa politikerne. Samarbeid - én vei. Vel, vel. Det var altså en slags passasje inn til lagunen, men langt fra stor nok for et skip. Kun en smal og grunn renne som et team fra New Zealand hadde sprengt over korallrevet. Samarbeid. De hadde sprengt to passasjer, men bare den ene kunne brukes. Når det ikke var for store bølger. Nå var det for store bølger.
   "Det pleier å gå bra, men det har jo hendt at lettbåten har kantret når de surfer på bølgene over korallrevet", sa jeg på engelsk til den noe bleke FN-utsendingen fra New Zealand som skulle i land for å utrede et kirkelig …samarbeid. "Men ingen har blitt drept på Nukulaelae - enda," la jeg beroligende til. Vel, "enda" tror jeg at jeg sa inne i meg.
Vi greide det!
Det gikk utrolig bra. Vår beste korallrevkryssing noensinne. De karene fra Nukulaelae som hadde kommet ut i sine egne båter viste vei til et sted hvor det skulle gå greit å komme over - hvis vi skyndet oss. Det gikk mot lavvann, og da ville vi ikke ha en sjanse. Riktignok buttet vi mot bunnen et par ganger, men da var vi allerede gjennom dønningene som dundret mot revet - på hver side av oss. Karene hadde speidet ut en renne hvor det knapt var en bølge som brøt, vi surfet ikke engang!
   Så putret vi sakte over lagunen mot øya med landsbyen. Mot menneskene som sto på den kritthvite stranden. Mot vårt fortapte paradis.
   Vi hadde greid det igjen!!

Av Terje Dahl


For å lese våre faktasider om Tuvalu, klikk her.
For å lese våre andre artikler fra Tuvalu, klikk her.

Lyst til å reise og lurer på hvor du finner en billett til sydhavet?
Gjennom vårt samarbeid med svenske Tour Pacific kan du få kjøpt reiser til sydhavet til priser som ligger under det som er vanlig i Norge. Og utvalget er langt større!
Les mer

Tips en venn : "Har du lest redaktør Terje Dahls første reisebrev fra hans tur til Tuvalu og Fiji høsten 2003 i internettmagasinet "Sydhav på nettet?"?"
Til  (fyll inn): Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Det siste paradisBoken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-

Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.
forside | kart | fakta | tips | oppslag | nyheter | artikler | debatt |  video | musikk | mat | helse |              | mysterier | penpals | linker | billetter | kontakt |