Alle hvite drikker

"Alle hvite mennesker drikker!"

- Emma, gi oss en av Terjes whiskyflasker, sa ungdommene til Emma da de trodde at jeg ikke hørte dem.
- Terje drikker ikke, svarte Emma.
- Slutt med å tulle, alle hvite drikker!

Nå var det slik at jeg i de årene vi bodde på atollen Nukulaelae i Tuvalu verken drakk øl, vin eller sterkere saker. De eldstes råd hadde bestemt at alkoholholdige drikker ville man ikke ha noe av på øya, og som nykommer og eneste hvite mann så var ikke jeg den som ville bryte reglene. Dessuten - det var ikke noe problem for meg å glemme at jeg i Norge alltid hadde satt pris på en iskald pils: Jeg ønsket å oppleve mitt nye liv med fulle sanser, ikke sløre dem til med alkohol. At ungdommene ikke ville tro på Emma skyltes at mange av øyas mannfolk var sjømenn i utenriksfart på tyske skip. Etter å ha sett havnebyer verden rundt kunne sjømennene fortelle de nysgjerrige øyboerne at det de hadde sett på importerte videofilmer i forsamlingshuset var sant: Den hvite mann Terje på dekk.

drikker og horer hele tiden!
Riste av sjøbeina
Allerede den gangen jeg seilte fra øy til øy i sydhavet i min lille seilbåt Coco Loco hadde jeg opplevd hvilke problemer alkohol kan stelle til i sydhavet. Vel, jeg må innrømme at jeg tok meg gjerne en pils eller flere på nærmeste utested så snart ankeret var kastet etter en overseiling fra et land til et annet. Men det var på hovedøyene, hvor palmehyttene forlengst var byttet ut med betonghus og dansing foregikk på diskotekene isteden for i forsamlingshusene. Når jeg etter å ha ristet av meg sjøbeina så seilte ut til de ytre øyene var det alltid uten en eneste flaske alkoholholdig om bord. For jeg hadde ganske tidlig i min fireårige seilas sett hvordan øyboerne i sydhavet hadde enda større problemer enn oss bleikansikter når det gjaldt å kontrollere oppførselen etter å ha sløvet ned fornuften med øl eller sterkere vare.
Redaktøren med palmesevje

Presidenten sparket
En av de verste episodene jeg opplevde var den på Pohnpei, som er hovedøya i Mikronesias Forenede Stater. Presidenten i landet var ikke snauere enn at han slo ned en amerikansk fredskorpsarbeider i en bar. Etter slaget fortsatte han, sammen med finansministeren, å sparke karen som lå på gulvet og fortvilet prøvde å beskytte hode og edlere deler. Hvorfor president og finansminister slåss med karen var det ingen som visste. "They have been drinking", var forklaringen øyboerne i lokalet ga - en forklaring som alle syntes var helt grei. Statsadvokaten i landet, også han amerikansk u-hjelpsarbeider, fortalte meg at det overlegent største problemet på øya var det han kalte "Double-proof-syndromet": At karene bælmet nedpå importert rom av dobbelt alkoholstyrke så snart de fikk penger. "Jeg kan ikke noe for det, det var alkoholens skyld", var gjennomgangsmelodien i rettssalen på øya, og når de slapp ut fra fengselet var det på'n igjen.
Klatre opp for å "kutte toddy"

Snøvlende
Vel, mange av de hvite jeg traff på seilasen mellom sydhavets øyer var ikke stort bedre enn de innfødte. Som australieren jeg traff på hovedøya Tarawa i Kiribati. Han arbeidet for landets kooperativ, og var klart vant til å ta seg en pinne. Rødøyet og snøvlende påtvang han meg den ene røverhistorien etter den andre, mens han i en fast strøm langet ut pengesedler i øst og vest. Til de tørste og "vennligsinnete" lokale gutta og den 15-årige kjæresten hans som hang over biljardbordet i den møkkete baren. Vel, han var ikke stort bedre den amerikaneren som jeg traff på en av de ytre øyene i samme landet, han som med vilje tro på halen til katten og nesten smelte til den unge kona da han oppdaget at en flue hadde kommet seg inn i huset! Med et skjevt smil og "Cheers for this bloody paradise, Terry!" Eller ta den nylig pensjonerte krigsveteranen fra USA, med medaljer fra Korea- og Vietnamkrigen. Han bodde på en fjelltopp i Pohnpei, og over kanten på whiskyglasset fortalte han meg at ingenting i verden var som å trekke på avtrekkeren og se flygeren i fiendeflyet falle død sammen over kontrollene. Eller han som vi måtte bære hjem i Tuvalu, eller han...eller han..
Palmevin samles opp.

Barn og kone får lide
Vi hvite har vært flinke til å lære såkalte "primitive" mennesker å drikke. Noe av det første vi har gjort når vi har "oppdaget" et nytt land er å vise de innfødte hvordan vi kan forandre vann til vin - eller sterkere saker. Se på hvordan det har gått med eskimoene og indianerne - eller aboriginerne i Australia! Det har kanskje gått litt bedre i sydhavet, men helt siden de første handelsmennene og avhoppete sjøfolkene oppdaget at man på en enkel måte kunne lage alkohol av palmesevje var livet på øyene forandret. Og selvsagt så måtte de, og karene som styrte og stelte i koloniene, importere sin gin og tonic, åpne barer og ellers vise de innfødte hvor dumt man kunne oppføre seg med litt for mye innabords. I dag er det i de fleste sydhavsland slik at de som bor i tettsteder og byer, og har arbeid, gjerne bruker mesteparten av - eller helst hele - lønningen på nærmeste bar samme dag den blir utbetalt. Det som kanskje skulle ha blitt brukt på klær, mat og utdanning renner vekk på et blunk - og så går gutta hjem og denger opp kone og barn. Happy hour!
Livsglede
Jente i Kiribati

Vi forfrosne nordboere tar oss gjerne en pinne mens vi er på fest for å tine litt opp. Døyve hemninger og sjenerthet. Men hvorfor de innfødte i sydhavet drikker er egentlig et mysterium. Øyboerne over hele Stillehavet har en slik naturlig livsglede at de gjerne bobler over av smil og latter hele dagen - uten å ha rørt en eneste vørterøl! Med noen pils innabords blir livsgleden i voldsomste laget, med noen drinker i tillegg så blir det bare voldsomste laget.
Eksemplets makt
Vi behøver ikke reise så langt som til sydhavet for å se nordmenn dumme seg ut. Sjømannspresten på Kanariøyene kan fortelle at han opplever mer enn nok av tragiske skjebner, forårsaket av lettlivet omgang med billig alkohol. Vi er ofte dårlige eksempler for våre barn. Undersøkelser vise at barn til foreldre som drikker faktisk har lettere for å starte å drikke tidlig selv - i motsetning til hva mange kanskje tror. Man er også dårlige eksempler for lokalbefolkningen. I sydhavet så er det slik, fortsatt den dag i dag, at den hvite mann står i en særstilling. De har ikke glemt sine legender om at de gamle gudene var hvite, selv om de idag er aldri så kristne og misjonærene for lengst har knust alle gudebildene. Det er ikke så lenge siden de første hvite kom til øyene og ble tatt for å være gudene som hadde lovet å komme tilbake, mange steder ikke lenger enn litt over hundre år. Så når hvite mann kan drikke og oppføre seg rart, så kanskje det er slik det skal og bør være?
Opplev sydhavet - ikke barene
Det er utrolig vakkert i sydhavet. Palmer som vaier over kritthvite strender. Laguner som lyser i alle farger fra lysegrønt til mørkeblått. Kneisende fjelltopper som rager dramatisk mot en knallblå himmel. Og kulturen er fantastisk. Kommer man seg vekk fra hovedstedene og hotellene så opplever man noe man kanskje har savnet hele sitt liv: Mennesker som smiler mot deg, mennesker som ikke er redd for å si hallo og slå av en prat. Du kan oppleve hvordan familiene jobber sammen for å skaffe mat og lage hus - og hvordan de fester sammen med mat og dans så snart de finne en unnskyldning til å feire. Etter fem minutter har du en ny venn - etter fem timer har du kanskje en ny familie!
Så gjør det: Dra ut på landsbygda, vekk fra hoteller og byer, og opplev de vakre solnedgangene uten å sløre sansene til med alkohol. Det fortjener du, det fortjener framtidige besøkende - det fortjener ikke minst de innfødte.

Av Terje Dahl

Her er et sydhavsdikt som er skrevet av vår tidligere nyhetsredaktør Helge Kongshaug, den gangen han bodde i Kiribati. Dessverre så døde han 13. desember 2002.

GIN OG TONIC

Drømmen er en kokosnøtt
Som rives løs av passaten
Og knuses mot korallstrendene
Den hvite mann drikker gin og tonic

Lengslene begravet
Blant drømmenes ruiner
Ved hibiscustreets fot
Den hvite mann drikker gin og tonic

Kokosnøtter hyler
I passaten
Florlette lakseskyer
Mot gylden solnedgang
Den hvite mann drikker gin og tonic

Skumringens terrasser
Hvor månelyset hyler
Over blå korallsjø
Den hvite mann drikker gin og tonic

Kokospalmer i motlys
Korallbrenninger
I glødende solnedgang
Bastskjørt i esoterisk
Skumringslys
Den hvite mann vil alltid drikker gin og tonic

Tarawa 1989, Helge Kongshaug

Helge Kongshaug i Funafuti.

Helge Kongshaug og sønnen Karl på besøk hos redaktøren 17. mai 2002.

Tips en venn : "Har du lest artiklen om hvite mann som drikker i sydhavet i Sydhav på nettet?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Paradiset Jeg Fant"
Etter eventyrseilasen i Coco Loco vendte Terje Dahl tilbake til sydhavet. Traff høvdingdatteren Emma Toematagi i det polynesiske landet Tuvalu og feiret bryllup i en måned.
"Skulle vi virkelig bygge vårt hjem på den ubebodd koralløya Motuloa, helt på verdens ende..?"
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr. 150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls andre bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv - klikk her.