Sydhavets brødfrukt:
Brød rett fra trærne?

Noen mener kanskje å ha en vag formening om hva brødfrukt er, kanskje husker man noe fra filmene eller bøkene om mytteriet på Bounty. Å bruke brødfrukt som daglig brød for slavene på plantasjene i Vest-India var engelskmennenes tanke da de sendte kaptein William Bligh av gårde i skuta Bounty til den andre siden av jorda for å hente unge brødfrukttrær. I første omgang gikk jo ikke det så bra, det endte jo med verdens mest berømte mytteri, - og at alle plantene ble kastet på havet. Selv om engelskmennene på andre forsøk klare å få brødfrukttrær til plantasjene ble det heller ingen suksess denne gangen: Slavene likte ikke brødfrukten!
Sydhavets potet
I sydhavet liker man så absolutt brødfrukten, selv om den i dag har fått hard konkurranse fra importert ris. Brødfrukt har i flere hundre år vært selve gjengangeren i hovedmåltidet i mange sydhavsland, akkurat som poteten har vært det i Norge. Man tilbreder brødfrukten oftest også på samme måte poteten: Den kokes, bakes eller stekes. Ja, man lager til og med stappe, pommefrites og chips! Poteten kan spises rå, selv om de færreste gjør det. Det samme gjelder for brødfrukten, mange typer moden brødfrukt kan spises som frukt - og i motsetning til poteten er den da søt og god. Men pass på at den ikke er overmoden - da lukter den som oppkast!
"Poi-poi"
Lukter ille gjør også det som i de polynesiske landene kalles "poi-poi". Det er rå, gjæret brødfrukt. Man tar skallet av brødfruktene og moser dem, pakker massen inn i bananblader og putter den ned i hull gravd i bakken. Det hele dekkes til med jord eller sand, og der ligger brødfruktmassen og putrer et par måneder eller kanskje år. Etterpå spises poi-poi'en med stort velbehag. For vestlige ganer både smaker og lukter poi-poi mildt sagt ille, men mange øyboere påstår de ikke kan klare seg uten - at de ikke får ned annen mat hvis de ikke spiser poi-poi før eller samtidig! Litt bedre blir den gjærete brødfruktmassen når de innfødte blander den med kokosnøttkrem, men du bør nok være født i sydhavet for å kalle det en delikatesse!
Faller i smak
Heldigvis for oss hvithuder finnes det retter av brødfrukt som så absolutt faller i vår smak. Skiver av brødfrukt stekt i olje som pommefrites er noe besøkende i sydhavet gjerne forsyner seg flere ganger av, oftest mer enn gjerne! Brødfrukt helstekt over flammer eller bakt i jordovn er også noe de fleste syntes smaker godt, likeledes en slags potetstappe av kokt og most brødfrukt. Store biter av brødfrukt kokt i vann som potet eller kokt med kokosnøttkrem er også noe man kan prøve seg på, spesielt det siste smaker veldig godt etter at man har spist det flere ganger. Mange ganger koker man de store frøene sammen med brødfrukten, og disse smaker godt som nøtter! På mange øyer lager man også en slags kake av brødfrukt, som blir most, tilsatt kokosnøttkrem, kokospalmesevje og bakt i jordovn. I motsetning til det vi er vant til så spises denne søte kaken sammen med mat som fisk, ikke etter maten! Før i tiden var det også vanlig at man laget en slags mel ved å tørke og knuse kokt brødfrukt. Jo da, man bakte brød av melet!
Ertesuppe
Brødfrukt kokt i vann og kokosnøttkrem til en slags tykk suppe ble undertegnedes favoritt på øya Butaritari i Kiribati, men jeg fikk også oppleve at sammen med lokal tørrfisk så kom det en uønsket sideeffekt. Mange i Norge har nok fått erfare at ertesuppe setter fart på magen, men ertesuppe er bare blåbær mot brødfruktsuppe og tørrfisk! Omtrent "instant blow-out", noe som jo kan by på visse problemer når man befinner seg i et land hvor toalettet er nærmeste sandstrand!
Mange varianter
Det finnes mange varianter av brødfrukt, men de fleste er på størrelse med en håndball. Noen er runde, mens andre er avlange. Felles er at de alle har et knudrete, grønt skinn. Hvis du ikke skal spise brødfrukten moden som en frukt, men bruke den som en grønsak må du få den ned fra treet på rett tidspunkt. At det pipler ut litt hvit saft gjennom det grønne skallet er gjerne kjennetegnet: At den ikke er for moden, at den ikke er hard og ubrukbar. Å få brødfrukten ned fra trærne kan jo by på problemer, men de fleste dytter fruktene ned med lange bambusstenger. Henger de enda for høyt klatrer ungguttene gjerne opp i brødfrukttrærne, oftest med bambusstengene for å nå ytterst på greiene hvor fruktene gjerne henger.
Majestetisk tre
Brødfrukttreet er et stort og majestetisk tre. Hvis det får lov til å vokse fritt blir det et av de aller høyeste trærne i sydhavet, men vanligvis kutter man toppen av det når det er rundt halvannen meter høyt. Denne beskjæringen gjør at treet ikke blir så høyt, men får lange greiner lavt nede som strekker seg nærmere tjue meter vekk fra stammen, noe som selvsagt gjør det lettere for kvinnene å plukke/dytte ned fruktene selv.
   Selve treverket er rødaktig og ganske hardt. Det er veldig godt egnet til å lage kanoer av, siden det er passe hardt til å hule ut og har lang levetid under fuktige forhold. I enkelte land, som Samoa, pleide man å lage taktekking av brødfruktplanker, men nå har dessverre de varme blikktakene overtatt helt.
Fange fugler
De store bladene på brødfrukttreet blir gjerne brukt til å pakke inn mat som skal kokes i jordovnen, og i gamle dager ofte også som tallerken. På atollene hvor man dyrker sumptaro er det ungjentenes jobb å sope opp alle de nedfallene bladene hver morgen og bære dem i palmebladkurver til de fuktige taroåkerne, hvor bladene raskt blir til kompost. Sevjen på brødfrukttreet var sydhavets eget lim og tyggegummi. Det hvite lateksstoffet ble smurt på greier for å fange fugler om natten. For å lage høyere ripe på utriggerkanoene skjøtte man gjerne på trestykker, holdt på plass med tau av kokosfiber og limt sammen med brødfruktsevje. Ungene skar gjerne et hakk i en grein, og da sevjen dryppet ned og stivnet ble den velegnet som tyggegummi - til og med sukkerfri!
Ikke så populær
Brødfrukten og det flotte treet den gror på er ikke lenger så viktig som før. Tidene forandrer seg. Sydhavsunger av i dag vil helst spise ris, selv om brødfrukt er vel så næringsrikt og godt - på samme måte som de voksne bruker heller glassfiberbåter med bensinsugende motorer enn kanoer som seiler gratis med vinden. Dette skyldes selvsagt påvirkning fra den vestlige verden, vi har en tendens til å gjennomføre vårt levesett over alt i verden selv om det som finnes lokalt ofte fungerer utmerket!
I Norge?
Dessverre er det vanskelig å få kjøpt brødfrukt i Norge, selv om det stadig blir mer frukt og grønsaker fra sydhavet og andre tropiske steder å få kjøpt i såkalte innvandrer-butikker. Selv om det går raskere til Tahiti med skip i dag enn det gjorde for Bounty, så tåler ikke brødfrukten den lange transporten særlig godt. Så du må nok sette kursen sydover for å kunne sette tennene i sprøstekt brødfruktchips - og hvorfor ikke?

Av Terje Dahl