Narkotyggegummien

At inkaene i Sør-Amerika tygger narkotiske koka-blader er vel kjent. Men de færreste vet at mer
enn 4 millioner mennesker i dag tygger betelnøtter
- helt lovelig!

Tygging av betelnøtter gir, som kokabladet, en mild narkotisk rus - en følelse av velvære, godt humør og økt arbeidslyst. Nøtten har faktisk mange steder utkonkurrert den amerikanske tyggegummien i popularitet!
     Betelnøtten er frøet fra arecapalmen, som bare trives i varmt klima. I dag dyrkes plantene i tropiske land fra Afrika til India. og i de fleste øyrikene i Stillehavet.
     Narko-nøtten er mer enn et nytelsesmiddel. I mange land symboliserer den en livsstil. I Papua Ny-Guinea, er betelnøtten så viktig, at en nylig økning i nøttenes pris ga store utslag på statsøkonomien og dermed dyrere matvarer!
     Men er den ikke skadelig? Nei, sier leger og forskere. Narko-stoffet arecalime gir ingen skadevirkninger eller fysisk avhengighet. Overdreven tygging eller svelging av spytt fører til kvalme og diaré, men det er også alt.
     Det farlige ved tyggingen består i bruken av lime. Den leskete kalken er etsende, tannkjøttet og innsiden av kinnet får åpne sår. Ved regelmessig tygging er varige skader derfor ikke til å unngå - i verste fall munnkreft!

     Vi er på en støvete markedsplass i Honiara, hovedstaden i Salomonøyene. På noen langsgående bord ligger de grønne og oransje plommestore betelnøttene tett i tett. 20 cent pr. nøtt står det på en krøllete papirlapp. En selger titter spørrende opp. Impulsivt rekker jeg fram en blank mynt og plukker opp den nøtten som ser renest ut.
     - Du må ha blader og lime også, sier en eldre kar i Bob Marley-trøye og hornbriller. En brun neve rekker meg fem grønne blader og et hvitt pulver pakket inn i avispapir.
    - Vet du hvordan du skal tygge betelnøtt? spør karen med et glimt i øyet bak brilleglassene, og gir meg løpende instruksjon.
     Forsiktig biter jeg i nøttens grønne skall, for ikke flå av hamsen og ødelegge den myke kjernen.
    - Vi tygger ikke skallet her på Salomonøyene, smiler min læremester og åpner en papirpakke. Litt hvitt pulver ristes over på kjernen, som så pakkes inn i det grønne bladet. Nølende putter jeg pakken i munnen. Rundt meg samler det seg mennesker med forventningsfulle øyne. De er spente på denne hvite mannes første møte med betelnøtten.
     Om de ventet en reaksjon, blir de ikke skuffet. For smaken er mildest talt vond, du får mest lyst til å spytte ut svineriet på flekken.
     - Tygg i vei, men ikke svelg spyttet, oppmuntrer min nye venn, mens gjengen flirer åpenlyst av mitt fortvilte ansiktsuttrykk. Snart har jeg munnen full av grønne blader og frøkjerner, og en stripe av rød saft renne ut av munnviken. Noe spytt lurere seg forbi svelget, g det brenner i halsen.
     Jeg spytter resignert ut elendigheten til tilskuernes store forlystelse. Det er bare å innse at det må trening til for å bli en god betelnøtt-tygger!
     Om jeg hadde fortsatt tyggingen ville jeg nok blitt skuffet og opplevd både svimmelhet og hjertebank.
    Den grønne betelnøtten inneholder mindre rusmiddel enn den modne. Sterkest er en nøtt som har begynt å spire. Den gir en virkning tilsvarende 3-4 whiskyspjoltere i rask rekkefølge.
    En rutinert betelnøtt-tygger nøyer seg omtrent alltid med grønne eller halvmodne nøtter. For det sosiale aspektet er vel så viktig som en rus. Det å tygge sammen gir en sterk følelse av samhørighet.

Av Terje Dahl