I 1998 kom FNs barnekonvensjon, som sier at alle barn har rett til utdanning. Også det lille sydhavslandet Tuvalu vedtok å følge denne konvensjonen. Spørsmålet er om dette utdanner barna til noe man tidligere var ukjent med: Sult og fattigdom.

Tuvalu er et av verdens minste land, med i underkant av 12.000 mennesker, og det er også et av de fattigste - ifølge FNs liste over fattige land. Men hva er så fattigdom? I Tuvalu har aldri noen sultet eller lidd nød på grunn av at man ikke har hatt penger. I det lille sydhavslandet har man i århundrer klart seg - og klart seg godt - på det man har fisket, dyrket og samlet. Mennene har dratt ut i lagunene eller ut på havet for å fiske i kanoene sine. Kvinnene har plantet tarorøtter, samlet skjell og dyttet brødfrukt ned fra trærne. Beboerne på de lave koralløyene har vært sunne og friske - og hvis lykke er noe man kan måle etter hvor glade mennesker er, så har folkene i Tuvalu alltid vært veldig lykkelige! Men nå er det altså blitt slik at det er hvor mye penger man har som er hovedgrunnlaget for listen over de fattige landene. Så i Tuvalu er man altså plutselig blitt fattige.
Kun de beste
Nesten helt siden de første hvite kom til Tuvalu har man hatt barneskoler på alle de ni atollene landet består av. For omtrent femti år siden fikk man også en videregående skole på en av øyene, hvor de beste elevene fra hver øy kunne få lov til å gå etter at de var ferdige med syvende klasse. Dette fungerte bra, de som var ivrige på skolen og syntes det var morsommere enn å dyrke eller fiske kunne få lov til å fortsette skolegangen. Var man skikkelig ivrig så kunne man til å med få stipend og utdanne seg videre i utlandet. De fleste i landet klarte seg jo stort sett med å fiske, samle og dyrke, men man trengte jo også noen lærere, leger, sykepleiere, politifolk og noen som kunne stå i de få butikkene. Og selvsagt så trengte man noen som kunne lede landet, som var flinke med både planlegging og regnskap.
Utvide skolen
Da Tuvalu vedtok å følge FNs barnekonvensjon medførte det store forandringer. Nå var det ikke bare de flinkeste som skulle få gå på videregående skole, men alle! Den videregående skolen lå på atollen Vaitupu og den var alt for liten til å ta i mot de mange nye elevene. Elevene måtte nemlig bo på skolen, for de ni atollene ligger alle en dags seilas fra hverandre med skip og det er en ukes seilas fra den sørligste øya til den nordligste. Tuvalu hadde bare ett skip, og å besøke alle de ni atollene tok gjerne en måned. Så skolen måtte utvides og man måtte prøve å finne lærere nok, ikke noen lett oppgave for at så lite land.
Mer penger
For å klare å utvide skolen, samt å holde alle elevene med mat, måtte regjeringen sette opp prisen på utdanningen. Det hadde alltid kostet noe å gå på skolen, men siden det kanskje bare var en i hver storfamilie som var flink nok til å komme inn så klarte man oftest å skrape sammen dette. Nå ble det verre. Det gir ikke penger å skaffe fisk til eget forbruk, og å selge fisk til naboen som også fisket var jo håpesløs. Det samme gjaldt tarorøttene og brødfrukten. Eneste mulighet var å få flest mulig av de unge mennene inn på landets lille sjømannskole. En kjapp opplæring og så ut på tyske skip for å skaffe penger!
"Seamen's life"
Klart det er spennende for en ung kar fra et så lite land som Tuvalu å komme ut for å se verden. Problemet er at den verden man ser som sjømann ikke alltid er den man ønsker sine barn skal se. Havnestrøkene med fyll og vold blir noe annet enn tradisjonell dans i forsamlingshuset! "Seamens life" - det er sjømannslivet, sier gutta og skryter seg imellom om alle jentene de har truffet og all alkoholen de har drukket. Og tar med seg mange ukjente "souvenirer" hjem, i tillegg til videospillere og bærbare stereoanlegg. AIDS og alkoholisme er ikke lenger et ukjent begrep i Tuvalu. Heller ikke skilsmisser og vold innen familien. Seamen's life.
Ikke noen som fisker
For de som er igjen på øyene blir også livet annerledes. Det er ikke lenger noen mannfolk som kan dra ut for å fiske hver dag. Man må vente på at de pengene av hyren som ikke er drukket opp kommer, og så kjøpe boksmat på de små butikkene. Usunne kvinner og barn er resultatet, - fedme og sukkersyke har blitt et enormt problem.
Ikke jobb
Hva så med de som får lov til å gå på videregående skole? De blir heller ikke så sunne, for det blir stort sett bare ris, skipskjeks og corned beef på boks for dem også. Mange faller ut av utdannelsen, og et problem er at de som ikke er så interessert i skolen drar med seg de som kanskje hadde bedre forutsetninger. Likevel, det største problemet møter de nok når de er ferdige med den videregående utdannelsen. For hva har de utdannet seg til? For det er jo bare de ytterst få som får stipend til videre skolegang i utlandet, og som kan regne med å få jobb når utdannelsen er avsluttet om noen år. For de andre blir det å vende tilbake til øya de kom fra. Uten å få jobb. Det er svært få jobber på øyene, alle er opptatt.
Ingen kan fiske
Hva gjør så en ungdom som er ferdig med videregående utdannelse og er tilbake på øya? Ikke stort. Gutta har aldri lært å fiske. Jentene har ikke lært å dyrke, hente brødfrukt eller stelle i huset. Så: For gutta blir det å henge rundt til de kommer inn på sjømannskolen, og høre på meldingene om at det snart ikke trengs flere sjømenn på tyske skip. For jentene blir det å vente på å bli gift, noe som skjer umiddelbart etter at gutta er ferdig med sjømannskolen og har fått hyre. Da gifter de seg og skaper et nytt barn, som om ni måneder skal inn i den nye formen for livssirkel i det lille landet Tuvalu.