En av de mest kjente legendene i det lille polynesiske landet Tuvalu er den om mureneålen og flyndren:

Flyndren og mureneålen var engang gode venner. De bodde sammen i havet og delte alt de eide. En dag fikk de ideen at de skulle bære med seg hjem en stor stein for å se hvem som var den sterkeste av dem. På veien begynte de å krangle, og så startet de å sloss. Flyndren ble klemt flat under den stor steinen. Han ble alvorlig såret, men heldigvis så døde han ikke. Da flyndren klarte å komme seg løs jaget han etter mureneålen, som kastet opp etter et hardt slag han hadde fått til magen under slåsskampen. Mureneålen løp for livet, mens han fortsatt kastet opp, og etter hvert ble kroppen hans tynnere og tynnere. Tilslutt klarte han å gjemme seg i et hull. Flyndren lette fortsatt etter han, så mureneålen sa noen magiske ord som skulle hjelpe han å unnslippe. Han sa:

Bred og flat, bred og flat
Jeg skal spise deg, flyndre
Bred og flat, bred og flat.
Du vil aldri, aldri klare å drepe meg.

Straks mureneålen hadde sagt disse magiske ordene ble flyndren enda flatere, og på den måten ble han modellen for alle de flate øyene som Tuvalu siden skulle bestå av.
Da ålen sa at han skulle spise flyndre, ble hans kropp rund og lang som en kokosnøttpalme. Det er derfor det gror kokosnøttpalmer på alle øyene i Tuvalu.
Mureneålen gjemte seg så i hullet sitt igjen, men han var ikke helt fornøyd med hva han hadde gjort.
Da flyndren døde etter skadene den hadde fått husket ålen den store steinen de hadde båret, og bestemte seg for å se litt nærmere på den. Han så at den hadde tre farger: Sort, hvitt og blått. Han tok steinen og kastet den opp i været. Den falt ikke ned, men ble sittende fast i verdensrommet over han.
Da sa murenen disse magiske ordene:

Sort, hvitt og blått
Jeg vil alltid være ærlig
ovenfor meg selv, og deg også
For at du og jeg skal være venner

Etter disse ordene startet den store steinen å falle sakte, uten en lyd, til jorden. Da den hadde landet gikk mureneålen bort for å se på steinen. Til sin overraskelse så han et mye av den blå delen av steinen hadde brukket av og fortsatt satt fast i verdensrommet. Den delen som satt fast var himmelen.
Ålen var veldig skuffet fordi ikke alt det blå var kommet ned igjen. Sint tok han steinen og kastet den nok en gang opp i himmelen. Nok en gang ble endel av steinen sittende fast, noe av det svarte denne gangen. Det ble helt mørkt rundt han, det var natt.
Så mureneålen sa nok en gang noen magiske ord.
Da han var ferdig falt steinen ned på den hvite siden, og det mørke måtte vike. Så lyset kom og det ble dag. Han kunne igjen se steinens farger. Det hvite og det svarte var helt brukket vekk, det var bare litt blått igjen. Nok en gang tok han steinen og kastet den fire ganger. Mot nord, øst, syd og vest. Etter at han hadde kastet steinen den fjerde gangen kom den ikke tilbake.
Igjen sa han noen magiske ord.
Etterpå så mureneålen rundt seg og så at deler av det blå på steinen lå over alt rundt han. Det var havet. Han gikk bort til det lille som var igjen av steinen og brakk det i åtte deler, en for hver av hovedøyene i Tuvalu.

Nå som han ikke lenger hadde noen å utfordre gikk han tilbake til hjemmet sitt i havet, og lot verket han hadde laget stå igjen som et minne om bragden.