Med stjerner og magi over verdenshavene:
DE SISTE SYDHAVSNAVIGATØRENE

Stillehavets vikinger har i århundrer navigert sine utriggerkanoer over havet etter sol, stjerner, bølgenes bevegelser - og magi. I dag er denne fantastiske kunsten
i ferd med å dø ut og bli glemt for alltid.


Var det noe som rørte seg der ute i horisonten?
Jeg klatrer opp på mitt lille gyngende dekk og setter hånden over øynene. Hav, hav, hav . . . Vent litt - det var da noe hvitt på den bølgetoppen langt der ute til babord? Jo, se der! Et trekantet seil som dupper opp og ned i de store bølgene. Og der . . .enda ett . . . og der . . . og der! Jeg må være i nærheten av Puluwat,dette må være øyas mannfolk som er ute på det åpne havet for å fiske. Se på den rekken av hvite seil - for et syn!

Da kaptein Cook og de andre oppdagelsesreisende kom fram til sydhavsøyene etter strabasiøse seilaser over et hav som dekker mer enn 1/3 av vår klode, ble de møtt av innfødte i store kanoer. Noen steder kanoer med dobbelt skrog, mens de på andre øyer besto av ett skrog med en utrigger. Kanoer som var så raske at de kunne seile i ring rundt de klumpete galeasene. Og de imponerte langveisfarende fikk høre beretninger om hvordan de innfødte i disse farkostene hadde krysset lange havstrekninger, noe som ikke sto tilbake for de bragder som de hadde utført selv!
   Hvor overlegne de havgående kanoene enn var, så forsvant de relativt fort etter at den hvite mann hadde "oppdaget" de allerede bebodde øyene. Det var ikke bare kanoene som forsvant, for europeerne brakte med seg sykdommer og vold. De innfødte døde i tusentall av for oss ufarlige plager som meslinger og influensa. Men dette var ukjente sykdommer i Stillehavet og øyboerne hadde følgelig ikke noe immunforsvar mot dem.
    I tillegg til sykdommer kom også slavehandelen til de før så idylliske sydhavsrikene, mannfolkene ble bortført for å arbeide på plantasjer eller i gruver. På Marquesasøyene, omtrent midt i Stillehavet, ble befolkningen i løpet av snaue hundre år redusert fra over 50 000 til under 2000. Og dette er langt fra noe enestående tilfelle, på noen av de andre øyene ble befolkningen utryddet til siste mann!
    Den totalt forskjellige kulturen som den hvite mann brakte med seg var det umulig for sydhavsbeboerne å stå imot, og i dag har selv deres nedarvede tradisjoner med å seile på havet forsvunnet. Det er bare i Mikronesia nord for ekvator det fortsatt finnes store havgående utriggerkanoer, og det vil ikke vare lenge før de er borte også.

Seilkanoene i Mikronesia er laget av brødfrukttrær. Ved siden av å gi en velsmakende "frukt" som bakes, stekes eller kokes, er de tykke stammene et velegnet båtemne. Redskapene de bruker i dag er omtrent som de alltid har vært, en slags øks/hakke av en buet grein påsurret et økseblad. Forskjellen er at øksebladet i dag er laget av stål fra japanske krigsvrak, før var de av muslingskall.
    Etter at treet er hogd ned og hult ut, må det skjøtes på ekstra trestykker for å gjøre esingen høyere. Stykkene blir nøye tilpasset og så surres de fast med tau av kokosfiber. Hamsen på grønne kokosnøtter blir lagt i taroåkerne for å råtne, så blir fibrene skylt, tørket og tvunnet til sterke tau. For å gjøre skjøtene tette, legges det mellom en masse av brent korall, brødfruktsevje og kokosvann. De massive utriggerne blir også surret fast ved hjelp av tau, slik at hele kanoen beveger seg smidig i sjøen. Tauene blir skiftet ut hvert tredje år, slik at man er sikker på at kanoen ikke går fra hverandre når påkjenningene er som størst.
    Formen på kanoene og størrelser på utrigger og skrog er bestemt av gamle regler, som ofte måles ut ved hjelp av lengden på et panaduspalmeblad. Skrogene er svakt asymmetriske ? den siden som skal vende mot vinden er mer buet enn lesiden. Årsaken til dette er at kanoene ikke har noen kjøl, det er bare tyngden av utriggeren som hindrer den å velte av vindpresset på seilet. Utriggeren må derfor alltid være på vindsiden, og når man krysser mot vinden blir masten flyttet fra baugen til akterenden. Roret sendes samme veien, så akterenden blir til ny baug.
   Mangelen på kjøl gjør at kanoene har en avdrift, som nettopp motvirker med skrogets asymmetriske form. Vannet som passerer langs kanoen fungerer som luftpresset rundt en flyvinge, og drar kanoen lenger opp i vinden.
    Det er i dag kun på noen få atoller mellom Truk og Yap vi finner de store seilkanoene som fortsatt er i bruk. Noen av atollene har ingen lagune, mens andre har så små laguner at det er nødvendig å seile ut på havet for å fange fisk. I gamle dager ble det av og til bygget kanoer som kunne ta over tjue personer på havkryssing, kanoene i dag har gjerne et mannskap på rundt ti personer.

Jeg bråvåkner av at noen blåser i et konkyliehorn. Høvdingene har besluttet at alle kanoene skal ut for å fiske! Jeg hopper i jolla, ror i land og skynder meg mellom palmene bortover til kanohuset. Pandanusmattene som beskytter kanoen mot sol er allerede fjernet, og jeg finner meg en plass blant de lendekledde karene som står ved kanoens svarte og røde skrog. En av dem starter oppsangen og vi starter å skyve. Muskler svulmer under brun hud og svettedråper glinser i morgensolen. Sakte glir den store kanoen over stranden og ut i den krystallklare lagunen.

Hvor gammel kunsten å navigere de havgående kanoene er vet man ikke. Antropologene mener i dag at folkene i Stillehavet kom seilende over havet fra Indonesia og Fillippinene for et par tusen år siden. Legendene forteller at øyboerne foretok lange sjøreiser, og i eldgamle navigasjonskunster inngår reglene som forteller hvordan man skal kunne finne fram til blant annet Hawaii og New Zealand.

På tross av at vi kjenner til sydhavsbeboernes evne til å navigere over lange havstrekninger, så vet vi svært lite om hvordan de gjør det. Det er i første rekke to hovedårsaker til dette. Den ene er at kunstene kun skal gå i arv fra far til sønn, og den andre er at navigasjonskunstene mye baserer seg på magi og følgelig må holdes hemmelig for den hvite mann som ikke tror på slikt. Hva magien går ut på vet man altså lite om, men det opereres mod overnaturlige dyr og naturfenomener. Det kan også være for eksempel en spesiell hval som har fungert som navigasjonsmerke i hundrevis av år, eller en fugl som alltid står stille i luften mellom noen øyer.
    I tillegg til å kunne forstå og utføre magi, må navigatøren ha meget inngående kjennskap til havet. De må vite hvordan bølgene danner mønstre i havet mellom øyene og de må kunne tyde bølgenes klukking mot utrigger og skrog. Noen steder i Mikronesia opererte man med kart laget av trepinner og skjell, som viste bølgefrontene og øyene. Himmellegemene er også meget. viktig, både som veivisere og som værvarslere. En stjerne kan i tillegg til å vise veien til en fjern øy, også fortelle hvordan vindforholdene blir.

På de isolerte øyene langt der ute i det enorme Stillehavet har man lært seg å henge med den såkalte utviklingen. Tre kokosnøtter betaler unger kun iført lendeklede for å se amerikanske voldsfilmer på en rullende TVskjerm mens generatoren overdøver bruset av brenningene mot revet.
    Høvding Pakalmar på en av naboatollene kjemper fortsatt imot. Han har lagt ned forbud mot video, utenbordsmotorer og plastbåter. Hvorfor skal vi være avhengige av å skaffe oss penger til bensin når vinden er god nok for våre seilkanoer? spør han. Hvor lenge kan han holde stand? Høvding Pakalmar begynner å bli gammel, og det gjør også de siste navigatørene på øyene. Sønnene vil ikke lenger lære de gamle kunstene. De går på skolen for å lære matematikk og engelsk, de er ikke interessert i gammeldags magi og overtro. De har allerede glemt at fedrene for noen år siden seilte en utriggerkano flere tusen sjømil over det åpne havet til Japan. Men hva er vel den prestasjonen mot det som Rambo og Bruce Lee kan vise på TV?
    Den siste sydhavsnavigatøren er snart død. Med ham dør kunnskaper ingen vitenskapsmann eller datamaskin kan skaffe oss. Menneskeheten mister noe vi aldri kan få igjen.

Vi er på vei inn passasjen til lagunen. På begge sider dundrer Stillehavets evige bølger mot korallrevet. Kanoen kommer i le av øya, vinden dør ut og vi glir sakte langs en kritthvit strand hvor palmene lener seg ut over vannet. Solen er på vei ned, og småbølgene glitrer som pureste gull. Tre av karene finner fram sine padleårer. Jeg sitter musestille på den skrøpelige utriggerplattformen og håper ferden aldri vil ta slutt. Padle sakte mine venner, padle sakte.

Tekst og foto: Terje Dahl