TERAOI
SMILER IKKE LENGER…
Vesle
Teraoi smiler ikke lenger. Hun har ingen blomsterkrans på hodet.
Håret er bustete. En tåre har laget en blank stripe i støvet på
kinnet. Teraoi er sulten.
Kunne du tenke deg å sende Teraoi penger til
mat, eller gi mere penger til U-hjelp?
Vær så snill, tenk deg om to ganger! Det er utviklingshjelp
som har tatt fra henne maten - og smilet.
Bildet
av Teraoi ble tatt før hun og familien flyttet til Tarawa, hovedøya
og det administrative senteret i sydhavsriket Kiribati. Teraoi's
far hadde fått jobb i landets utenriksdepartement.
Stedet de flyttet fra er en slik øy vi alle drømmer
om - en sydhavsøy hvor palmene vaier sakte i vinden og småbølgene
skyller dovent inn over en kritthvit korallstrand. Teraoi pleide
å leke med søsknene i det grunne vannet foran familiens palmehytte,
mens faren padlet avgårde i utriggerkanoen for å fiske og moren
løsnet brødfrukt fra trærne med en lang kjepp. Teraoi var aldri
sulten. Teraoi mente de var verdens heldigste familie som kunne
flytte, for på hovedøya fantes det så mye spennende som kunne oppleves
og kjøpes.
Ikke så heldige likevel
Allerede etter noen dager på Tarawa forsto Teraois far at de kanskje
ikke var så heldige likevel. Riktignok hadde han fått en lønn på
totusenfemhundre kroner måneden, langt mer enn de fleste som hadde
arbeid, men nå måtte han bruke penger til så mye som før hadde vært
gratis. Familien måtte leie et hus, og han måtte betale for vann
og elektrisk strøm. Teraoi og de fem andre ungene måtte ha klær
og selv måtte han gå til innkjøp av sitt første par sko. Maten måtte
de kjøpe i butikken, og hver dag måtte han betale for å ta bussen
til kontoret. Det syntes ikke å være penger nok til alt, og likevel
var han nødt til å sende penger hjem til sine egne foreldre og slektninger.
Det var hans plikt, nå som han ikke lenger var på øya og kunne hjelpe
til med å skaffe mat.
Teraoi opplevde mye nytt - etter en uke lærte hun hva sult var.
Så
kom de hvite
Det
var en gang da det ikke fantes penger på en eneste av Kiribatis
atoller, trettitre knøttsmå koralløyer som sprer seg ut over et
havområde på størrelse med Nord-Amerika. Så kom de hvite. I 1979
ga de landet tilbake, og øyboerne ble fortalt at som en selvstendig
nasjon måtte de ha en egen regjering som kunne styre landet. Det
var også nødvendig med sykehus, skoler, kommunikasjon med omverdenen
og samferdsel mellom øyene. Hvor skulle man ta penger til alt dette
fra, i en nyfødt nasjon hvor befolkningen levde av naturalhusholdning
og man ikke hadde noen inntekter fra eksport? "Vi skal hjelpe dere""
sa de hvite. Det manglet ikke på pengehjelp. Kiribati sto så godt
som nederst på listen over verdens fattigste land - og verdens fattigste
er det jo de rikere nasjoners plikt å hjelpe. Det var så mye som
måtte gjøres, og det trengtes stadig flere mennesker som kunne hjelpe
til med styre og stell av landet. Flere skoler, flere hus, flere
veier, flere skip.
Pengene forsvant
Kiribatis
regjering oppdaget raskt, som Teraois far hadde gjort det, at jo
mere penger de fikk jo fortere forsvant de. Det ene grep inn i det
andre, og etterhvert gikk størsteparten av støtten de mottok til
å tette igjen budsjettsprekker, rette opp handelsbalansen og få
orden på lån og utlån. I løpet av få år fikk man også andre problemer
å hanskes med, problemer som tidligere hadde vært så godt som ukjent
i Kiribati: Trafikk- ulykker, kriminalitet, alkoholisme, lavere
levealder, overbefolkning, selvmord, feilernæring og sult.
Eksperter nok
Spør du hvorfor de rike nasjonene ikke kan sende eksperter som kan
hjelpe Kiribati ut av uføret? Det har aldri manglet på eksperter.
De har alle vært der. Professorer fra verdens ledende universiteter
har gjort årlange undersøkelser, og planleggere fra FN's mange hjelpeorganisasjoner
har skrevet kilometer på kilometer med rapporter og anbefalinger.
Prosjekter blir igangsatt, prosjekter blir skrinlagt.
Det blir stadig flere på Tarawa som sulter.
Fattig - på hva?
Tror
du virkelig at man vil finne brukbare løsninger så lenge alle ekspertene
tenker i vestlige samfunnsmodeller? Er nå alt så storartet i deres
egne land?
Hvorfor spør man ikke de ekspertene som allerede
finnes på øyene, de som gjennom århundrers erfaring har lært seg
å leve i pakt med sitt eget miljø? De har aldri sultet, de kunne
smile selv om de ikke hadde nye sko, elektrisk lys eller farve-TV!
Hvorfor tar man automatisk som utgangspunkt at Kiribati er et fattig
land som må utvikles?
Fattig - på hva? Utvikles - til hva?
Er man så sikker på at en utvikling mot stadig flere materielle
goder er den eneste rette at man ikke trenger å få svar på hvor
utviklingen fører hen? Er man så sikker på at denne utviklingen
ikke fører galt avsted at man med god samvittighet kan pådytte den
mennesker i samfunn hvor man gjennom miljø og arv har lært seg å
sette større pris på andre livsverdier?
Økende forurensing, minskende ressurser.
Vi
får håpe at du som er med på å styre utviklingen har alt under kontroll,
for de siste naturlige ekspertene er snart døde.
Teraoi
smiler ikke lenger…
Av
Terje Dahl
|