Båtferder

BÅTFERDER I SYDHAVET.
Av Helge Kongshaug

Til langt opp i forrige århundre var båter den eneste måten å ta seg til sydhavet på. På handelsskip, skonnerter eller trampbåter - for ikke å snakke om norske hvalfangere - tok man seg ned til Stillehavet. Dette var før flyenes tid. Stillehavet var langt unna og båtferder kunne ta mange måneder, ja opptil ett år hvis det dreide seg om handelsskip som skulle innom diverse havner.
I dag tar man fly, eller - som i redaktør Terje Dahls tilfelle - man kjøper seg en seilbåt og legger ut alene eller sammen med venner (for å lese mer om hans seilas, klikk her). Å komme seg til sydhavet som passasjerer på handelsskip er fremdeles mulig, men når prisen er opptil 150 dollar per dag og jo tar lang tid, foretrekker de fleste fly. Jeg prøvde i 1996 å ta båt FRA Stillehavet til Europa, men det billigste alternativet - en båt fra Singapore - kostet 103 dollar for en ynkelig lugar og to måltider pr dag. Den slags luksus hadde jeg ikke råd til, så det ble fly tilbake.
Ikke hos reisebyrået
Når man skal ta seg rundt i stillehavet, er det stort sett også flytrafikk landene i mellom man benytter. Dog, det ER mulig å få båtskyss. Hvis man imidlertid oppsøker et Stillehavet er stort!

lokalt reisebyrå på for eksempel Fiji og vil prøve å fikse båttur til Tuvalu eller Salomonøyene så er det bortkastet tid. Reisebyråene befatter seg ikke med slikt, og vet ingenting om båttrafikk på Stillehavet. Hva man skal gjøre, er å oppsøke nærmeste havn, komme i prat med noen av havnens ansatte og finne ut om det er noen båt som går dit man har tenkt seg. Finner man en slik båt, så går man til den, ber om tillatelse til å komme om bord i skipet (OBS: Meget viktig hvis båten er fra Kiribati - ikke viktig hvis båten e Seilskutenes tid er over.

r fra Fiji hvor man tenderer å være mindre byråkratiske i slike sammenheng) og oppsøker kapteinen. Han vil da svare ja eller nei, alt beroende på plassen ombord. Hvis det ikke er lugarer ledige vil han nok si nei. De fleste som reiser med båter i Stillehavet sover imidlertid på dekk - også i internasjonal trafikk - og det bør man framheve hvis man er opplagt til slik akkomodering. Kapteinen vil etter å ha godtatt deg henvise deg til skipets agent for betaling av billett og nærmere arrangementer.
Selv har jeg seilt med båter i internasjonal trafikk i sydhavet i alt 5 ganger, fremst mellom Kiribati (hvor jeg bodde i fem år) og Fiji. Første gang var mellom Fiji og Salomonøyene i 1989, den gang det fremdeles gikk an å reise til Salomonøyene - som dessverre i dag er herjet av borgerkrig. Båten var et fiskefartøy fra Kiribati som hette Moamoa. Det var litt av en opplevelse å kunne oppleve Stillehavet med solnedganger, blått hav og flyvefisk. Å stå på soldekket

på en liten fiskebåt midt ut på havet er en enestående opplevelse. Dette var i oktober /november 1989, og når jeg hver kveld gikk fram i baugen med min lille lommeradio for å høre BBC veltet revolusjonene i øst-europa og murens fall utover dekket. Det var underligå være så langt unna, og i alt annet enn revolusjonær atmosfære, og oppleve det. Selv var jeg svært opptatt av hendelsene i Europa, men mannskapet fra Kiribati brød seg ikke om det i det hele tatt. De hørte høflig på meg når jeg snakket om det, men couldn't care less. Hvorfor skulle de det?
Blant verdens beste sjømenn
På kiribatiske båter er det viktig at man opptrer korrekt. Deres båter er kanskje de mest velholdte i hele sydhavet, og som sjømenn er de blant verdens beste. Deres båter er preget av en overraskende disiplin - overraskende for de som har opplevd dem i deres eget land, og alt går trygt og skikkelig for seg. Personlig gjorde jeg det til en regel hver morgen å gå opp i styrehuset og hilse på kapteinen. Senere fikk jeg vite ad omveier at grunnen til at Over korallrevet, Tuvalu.

han tok meg som passasjer var at jeg -i motsetning til fijierne - ba om tillatelse til å komme om bord i båten første gang jeg skulle snakke med ham.
At turister reiser med lastebåter er høyst uvanlig i Stillehavet. Såpass uvanlig at emigrasjonsoffiserene i Noro på Salomonøyene ga meg tre måneders oppholdstillatelse på øyene i stedet for en måned som er vanlig. "Du kan da ikke være noen vanlig turist", sa tolleren Edward til meg. Da de også fikk høre at jeg - tross skjegg - IKKE var antropolog ville hjelpsomheten ingen ende ta. På eget initiativ ringte de opp til flyplassen i Munda for å få vite når første fly til Honiara gikk, deretter tok de all bagasjen og meg selv med seg i lettbåten inn til havna, deretter opp i en truck og så jeg fikk en "free ride" gjennom jungelen (på New Georgia Butaritari, Kiribati

er det virkelig jungel) til Munda. En meget hyggelig tur, dog noe ødelagt av en australier som dessverre skulle samme vei, og som satt og pratet om "island girls" hele tiden. Pratet var ikke elevert, og en behøvde ikke å være nyfeminist for å få det i vrangstrupen.
Da jeg senere kom til Kiribati la jeg ut på en ukes tur innom øyene med skipet "Nei Mataburo". Dette var imidlertid ikke internasjonal trafikk, og mange "turister" som har tatt seg til Kiribati har nok gjort det samme.
Kava på fordekket
En båtferd som er værdt å huske fant for øvrig sted i februar 1990. Jeg hadde da tenkt meg til øya Rotuma. Den gang kunne man ikke dra til Rotuma uten å ha en invitasjon som sikret en et sted å bo. Takket være rotumanske venner i Levuka på Fiji (hvor jeg bodde i et halvt år) ble det ordnet. Dermed bar det inn til Suva for å legge ut på en tre dagers båttur. Rotuma er en del av Fiji, men ligger utenfor Fijis territorial farvann. Ferden var derfor internasjonal, noe som skulle medføre visse komplikasjoner. Båten het "Komaivai", og er det verste vrak jeg noen gang har sett. Da jeg så den fikk jeg sterke betenkeligheter. For det første STINKET det av båten, man kunne kjenne en udefinerbar lukt av kopra, parafin, råtne grønnsaker og kloakk som slo i mot en allerede oppe i Gordon Street. Dessuten lå akterdelen av båten så dypt i vannet at kjøllinja foran praktisk talt var oppe av sjøen, det virket som om skipet skulle reise seg i vannet og i vertikal posisjon begi seg til Rotuma.
Sammen med et amerikansk ektepar (som heller ikke var skyggeredde) ble jeg innlosjert i en "lugar" som nærmest minnet om et offentlig toalett med køyer (hvis man Lettbåt på Pitcairn

kan forestille seg noe slikt). Det fantes ikke noe laken, og som hodepute måtte man bruke livbeltene. Til gjengjeld var maten utmerket. Det samme var mannskapet. Dog må jeg si at forbruket av kava på fordekket om kvelden var temmelig omfattende. Det ble også drukket en god del øl. Alt slikt er strengt forbudt på kiribatiske skip.
Båten var gammel og overgrodd av skitt. Når man nå og da måtte ta seg en tur på toalettet var det bare å lukke øynene. Man fikk sikte i blinde. Å "sette" seg var utelukket, man fikk "gjøre fra seg" på fransk maner (på den kiribatiske båten Moamoa ble alt som heter toaletter vasket en gang om dagen). Maskinrommet var helt åpent ut mot dekket. Der fikk jeg se noe underlig. Med jevne mellomrom kom det en maskinist med en stor hammer og stilte seg like innenfor døren. Han gikk forøvrig kledd i en kjeledress med norsk flagg på. Etter hva jeg kunne se stirret han på en måler. Øynene gikk opp og ned på skalaen, og på et visst tidspunkt tok han hammeren og smelte til, hvorpå maskinduren økte - for en stakket stund. Dette gjentok seg til stadighet og jeg kom til at det å slå med hammer i maskina nok var fyrens hovedarbeidsoppgave.
Et vrak i Trul

Like etter at vi hadde lagt ut fra Suva viste det seg for øvrig at man ikke hadde noen nautisk almanakk om bord. Det vil si: Man navigerte etter den gamle fra 1989 - …men nå var det 1990. Alle sjømannskyndige vet hva det innebærer. Etter en temmelig søvnløs natt, hvor det fremkom at det var rotter om bord - svære utysker, for øvrig umiskjennelig landsmenn (Rattus Norvegicus) og jeg ble bitt i foten av en kakkelakk, lot rottene meg i fred (kanskje av patriotiske årsaker) viste det seg at båten hadde to kapteiner. Det vil si: De hadde bare en, men denne karen hadde ikke sertifikat for internasjonal trafikk, så de lot en ung nyutdannet los fra Rotuma føre båten.
Motorstopp
Den andre natta ble også dramatisk. Jeg våknet ved at det var dorgstille. Maskinen hadde stoppet. Motorstopp. Hamringen på kjelene hadde tydeligvis ikke hjulpet…eller det hadde blitt hamret for mye. I hvertfall lå båten og drev. Det gjorde den i fire timer. Etterpå - faktisk flere uker senere - fikk jeg vite at båten hadde drevet i retning av et farlig undervannskjær, men dette viste jeg heldigvis ikke da. Passasjerene tok det hele med stor ro. Og det samme gjorde mannskapet. De som ikke jobbet med maskinskaden satt og drakk kava og sang i vilden sky.
Passasjerene, som var ca 40 i tallet, var bortsett fra vi tre europeere alle sammen Lettbåt i Tuvalu

fra Rotuma, og lå på dekket. Vi kom omsider fram til eventyrøya Rotuma, antagelig en av de vakreste i hele Stillehavet - og vel en uke etter båtferden møtte jeg den unge losen. Han fortalte at Komaivai egentlig burde vært avsertifisert: "Båten er ikke sjødyktig, hvis jeg skal være ærlig". Jeg hadde for så vidt hatt en sterk mistanke om det da jeg var om bord. Denne mangel på sjødyktighet avholdt imidlertid ikke kapteinen fra å frakte 130 personer TILBAKE til Fiji, mens båten var sertifisert for høyst 60 passasjerer. Dette siste fikk imidlertid avisene fatt i. Selv var jeg på Rotuma i fire uker, men foretrakk å ta fly tilbake. Komaivai var den gangen den eneste båten som gikk til Rotuma. Den er ikke lenger i drift.
Fortere jo kaldere vannet ble
En helt annen opplevelse var det å ta "Nei Matangare" fra Kiribati til Fiji. Dette skjedde flere ganger etter at jeg hadde giftet meg og slått meg til på Kiribati. For det første var det billigere å ta båt til Fiji enn fly. Ganske visst tok det en uke, men det var det virkelig verdt. Nei Matangare var den gang helt ny, skjenket av Japan, og var på den tid også nabolandet Tuvalus eneste båtforbindelse med Fiji. Dermed stoppet man bestandig i Tuvalu for å ta i mot last. Skipet var meget velholdt og der var det ingen som drakk. Maskinproblemer hadde man ikke, kanskje først og fremst takket være den eminente maskinsjefen Jim Murdoch, Han var kiribatier med skotske aner, gift med en dame fra Tuvalu. Det eneste problemet man hadde var at maskinene ytet mindre jo nærmere man kom ekvator. Det betydde bare at båten gikk noe saktere. Når man derimot dro til New Zealand for service gikk båten fortere jo kaldere vannet ble. Man forsto ikke riktig hvorfor det var slik. Nei Matangare ble også den båten vi tok da hele familien i januar 1995 flyttet til Tuvalu. Jeg skulle begynne å arbeide som lærer på Pago Pago, Amerikansk Samoa

landets videregående skole Motufuoa, men det er en annen historie.
Uforglemmelig opplevelse
Summa summarum: Det er fullt ut mulig å ta skip i sydhavet. Å komme ut for båter som Komaivai KAN skje, men sikter man seg inn på båter fra Kiribati er man sikker, både når det gjelder sikkerhet og renslighet (da jeg kom i land på Rotuma og vel hadde fått innlosjert meg tilbragte jeg halvannen time under dusjen - heldigvis er det ingen mangel på vann på Rotuma). Drikking er strengt forbudt på kiribatiske skip, og livbåtdrill forekommer svært ofte under ferden. Men husk: Om bord på kiribatiske båter er det viktig at man opptrer korrekt. Det betyr IKKE at det ikke er moro og fest og sang blant dem som er på frivakt - for det er det.
I alle fall er en båtreise på Stillehavet er en uforglemmelig opplevelse. Og noe en bør sette alt inn på å unne seg hvis en har anledning til det.

For flere tips om å reise rundt i sydhavet, les tips under hvert land eller les våre generelle råd , klikk her.

Tips en venn : "Har du lest artiklen om å ta skip i sydhavet i Sydhav på nettet?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis" Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.