Sydhavspengene veier flere tonn
STEINHARD VALUTA
Penger som ikke forandrer verdi gjennom tidene er en sjeldenhet, men de finnes - på sydhavsøya Yap. Den ligger øygruppen Karolinene* øst for Filippinene. Så er det da også snakk om steinhard valuta! Her finnes enorme steinmynter som er flere hundre år gamle, og som fortsatt har samme verdi som da de ble "myntet". Og om du synes tikronene er tunge å dra med seg i lommeboka, så ta en titt på disse steinpengene: Den største har en diameter på 3,6 meter og veier flere tonn!
   
Steinpengene - det skal finnes rundt 13 000 av dem - er spredd over hele den vulkanske øya. Selv om mange nå er mosegrodde og delvis skjult av slyngplanter, så har øyboerne nøyaktig greie på hvor mange penger de har stående "på banken". Og de mest verdifulle, om ikke akkurat de tyngste, blir båret rundt i parader hvert år. Fortsatt kan eierne få kjøpt seg noe for den uforanderlige valutaen. Et landstykke, en utriggerkano, noen griser - ja, det er vel ikke helt usannsynlig at man også under bordet kan få kjøpt seg en kone for noen tonn stein!
    Pengenes verdi er ikke, som vel mange ville tippe, bestemt av størrelsen. Verdien av hver eneste mynt ble fastsatt etter hvor mye strev det kostet eieren, oftest en mektig høvding, å skaffe seg mynten. Og det var slett ikke lite. Steinpengene kommer nemlig ikke fra Yap, men fra naboøya Palau som ligger 400 kilometer unna. I utriggerkanoer hult ut av trestammer måtte de trosse storm og strøm over det åpne havstykket. I tillegg måtte de ofte kjempe mot fiendtlige stammer både på Palau og ved hjemkomsten.
   
Myntene ble hogd ut av den marmorliknende steinsorten argonitt, som ikke finnes på Yap, og de avsluttet arbeidet med å lage et hull i midten. Ikke til dekorasjon, men til transporten. En kraftig kokospalmestamme ble trædd gjennom hullet, og så kunne høvdingens kraftigste menn bære mynten på skuldrene til og fra kanoen.
    De fleste steinpengene på Yap er flere hundre år gamle, men noen er av litt yngre dato. I det forrige århundre forliste en ire på øya og så muligheten til rask fortjeneste. Etter at han ble reddet, skaffet han seg et lite seilskip og fraktet steinpenger fra Palau. Selv forlangte han kopra i betaling, og gjorde seg styrtrik ved å selge det tørkede kokosnøttkjøttet til vestens margarin- og såpefabrikker.
    Da japanerne kastet seg inn i Den annen verdenskrig fant de ut at ved å true befolkningen med å bruke myntene til moringer for krigsskip og knuse noen til veibygging, så fikk soldatene gratis arbeidskraft til å bygge øyas forsvarsanlegg.   
    I dag har pengene som hviler under palmene fortsatt verdi, men den knallharde valutaen har fått konkurranse av knitrende dollarsedler. Årsaken er at folkene er i ferd med å forandre levesett. I stedet for å tilbringe noen avslappende minutter ute i den blå lagunen for å fange fisk til middag, er det nå mer stas å slite en hel dag på et kontor for å få penger nok til å kjøpe en boks makrell på butikken. Steinpengene kan kanskje hvile på sine laurbær, men det kan av og til virke som om de stirrer anklagende ut fra mose og slyngplanter med sine runde øyne...

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl