Påskeøyas
mysterier:
Hvem lagde statuene - og hvorfor?
Stauene på Påskeøya er fortsatt et mysterium
på tross av
Thor Heyerdahls ekspedisjoner og arkeologenes teorier: Hvem var
det egentlig som lagde dem, hvorfor gjorde de det, hvordan fikk
de fraktet dem over øya og hvordan fikk de reist dem?
Påskeøya,
en av de mest isolerte stedene i verden. En liten vulkansk øy, en
prikk i havet langt i fra nærmeste land. 1200 kilometer fra Tahiti,
7000 kilometer fra Sør-Amerika. Påskeøya, statuenes øy. Mangfoldige
tonn tunge, noen står på restaurerte plattformer, noen begravd i
jord til halsen, noen fortsatt fast i fjellet de ble hogget ut av.
Hvem lagde dem? Hvorfor? Hvor kom steinhoggerne fra? Og hvor ble
det av dem?
De
første hvite
Den
første europeer som kom til øya, etter hva vi vet, var den nederlandske
oppdagelsesreisende Jacob Roggeveen, som landet med sine tre skip
påskemorgen i 1722 . Han fant en øy hvor gigantiske steinstatuer
sto på rekke og rad med ryggen mot havet. Statuene ble voktet av
prester som var like hvite som nederlenderne, med deformerte øreflipper
som var gjennomhullet og trukket ned mot skuldrene.
Den neste som ankom øya var Gonzáles i 1770,
og han oppdaget at folkene på øya hadde et skriftspråk. Da den berømte
engelske sjøkaptein Cook gikk i land fire år seinere var mange av
statuene veltet, og det virket som om levevilkårene på øya hadde
forandret seg - den var tørr og lite fruktbar. Den innfødte Cook
hadde med seg fra Tahiti som tolk forsto lite av språket, det eneste
han klarte å tolke var at statuene var reist for avdøde høvdinger.
Stadig flere hvite skip kom innom Påskeøya, nå som den var kommet
på kartet. Etter som årene gikk oppdaget man at stadig flere statuer
var veltet. Da de første misjonærene kom i 1864 lå alle statuene
på bakken, med ansiktene inn mot land.
Det var ikke bare øya og statuenes tilstand som
forandret seg. Da Roggeveen gikk i land var det mange tusen innbyggere
på Påskeøya, men i 1877 var det kun 111 øyboere igjen. De hvite
brakte med seg sykdommer som øyboerne ikke hadde noe immunforsvar
mot og dessuten dukket slavehandlerne opp i sine skip for å røve
folk vekk til gruvene i Sør-Amerika.
Legender
Den
mest kjente legenden tolkes slik at Påskeøya ble befolket av kong
Hatu Matoa og hans folk, som kom seilende i kanoer fra øya Hiva
i vest. En annen legende sier at Tuu-ko-ihu kom seilende til Påskeøya
i fra øst, og mange legender i sydhavet sier at deres forfedre kom
over havet fra øst. Legender i Sør-Amerika sier at en høvding og
gud som het Kon Tiki seilte ut på havet og forsvant mot vest. Nyere
legender på Påskeøya sier at den halvøya som kalles Poike var det
siste tilholdsstedet for langørene, som var de opprinnelige beboerne.
De andre på øya, kortørene, ble tvunget til å hjelpe langørene med
å reise statuene, men gjorde opprør da man forlangte at hele halvøya
Poike skulle renses for stein. Langørene lagde en forsvargrav mellom
halvøya og resten av Påskeøya, men kortørene kom seg rundt på grunn
av forræderi. Det ble satt ild på vollgraven og langørene kastet
nedi. Kun et par av langørene skulle ha overlevd.
Forskning
Selvsagt
har Påskeøyas gigantiske statuer tiltrukket seg arkeologene, men
isolasjonen langt ute i havet har gjort at det faktisk fortsatt
er nye arbeid igjen før man kan si at øya er så grundig undersøkt
som det er ønskelig.
De første oppdagelsesreisende, som Roggeveen
og Cook, gjorde dessverre ikke noe alvorlig forsøk på å utforske
øya, så alt man har ifra det holdet er deres beretninger og noen
tegninger. Mer seriøse undersøkelser ble gjort av Thomson i 1886,
Routhledge i 1914-15 og Metraux/Lavachery i 1934-35, men den vel
hittil største og mest kjente utgravingen ble gjort av Thor Heyerdahl
i 1954-55. I de seinere år har det vært flere utgravinger, og det
norske Kon Tiki museet har nesten løpende undersøkelser på øya.
Hva har man funnet?
- På alle kanter så jeg et stort antall svarte kolonner langs kysten,
sa kaptain Cook. Selvsagt har man funnet statuer,
som kalles moai. Da den mer moderne arkeologien tok fatt var statuene
veltet, men man fant mengder av dem. Hittil mer enn åtte hundre.
Moaiene varierer i størrelse, fra to meter til den største på over
20 meter og omtrent 150 tonn! Ikke bare langs kysten, men også i
kraterskråningene til den store vulkanen Rano Raraku og andre steder.
Noen helt ferdige, andre fortsatt fast i vulkansteinen de ble hogget
av. De klassiske statuene vi kjenner fra bildene er alle ganske
like i utseende, men Thor Heyerdahl fant også en annen type statuer.
Mindre, mer forvitrede og høyst sannsynlig eldre. Statuer som minner
mye mer om kunsten i Peru før inkaenes tid, som for eksempel mannen
med skjegget og bøyde bein.
En spesiell type statuer man har funnet er ikke
laget av stein, men av tre. De blir kalt moai kavakava, og de finnes
det bare tredve av. Det er smale og ganske små statuetter skåret
ut av stammen på en sjelden busk, som ifølge tradisjonen skal representere
forfedrenes ånder. De er ansett å være yngre enn de store moaiene.
På bildene fra Påskeøya vil man se at moaiene er plassert på store
steinplattformer, som kalles ahu. Restaureringen av ahunene (det
finnes over 240 av dem) og plasseringen av moaiene ble gjort i vårt
århundre, for ikke så mange år siden. En steinstruktur man også
kaller en ahu er Vinapu. Her er de store steinblokkene omhyggelig
polert og tilpasset så nøye til hverandre at man ville ha fått problemer
med å lage noe tilsvarende i dag. Vinapu minner mye om steinplattformer
og gamle byggverk i Sør-Amerika.
De berømte tretavlene er et annet funn fra Påskeøya.
I 1864 skrev den franske lekmisjonæren Eugène Eyraud at han i alle
husene hadde sett hundrevis av tretavler og staver med innrisninger
som lignet hieroglyfer. Tavlene var "tapu", hellige og forbudte.
To år seinere var det bare en håndfull av tavlene igjen, resten
var brent, ødelagt eller gjemt bort i øyas mange huler. I dag kjenner
man bare til 25 slike tretavler, rongorongoer. På tross av mange
forsøk opp gjennom årene har ingen klart å tyde tegnene, selv ikke
moderne datamaskiner har klart å knekke koden.
På sørspissen av øya har man funnet det man kaller
fuglemennenes by, Orongo. Den består av omtrent førti lave steinhus,
med en gruppe på 150 hellerisninger i klippene nær "byen". Man kaller
der fuglemennenes by fordi man har historier som forteller at her
bodde krigerne som hvert år svømte ut til den lille holmen Motu
Nui for å hente fregattfuglenes første egg. Den som kom tilbake
med det første egget ble "fuglemann" for et år, noe som var en stor
ære.
Dateringer
Selvsagt
har man prøvd å plassere moaiene og de andre funnene på Påskeøya
i tid. Nyere karbondateringer viser at Påskeøya i alle fall var
bebodd i år 380 e. Kr, noe som er omtrent tusen år tidligere enn
man tidligere antok. En C-14 datering viser at billedhuggerne som
laget de klassiske moaiene enda var i arbeid i omtrent 1470, mens
de eldste dateringene i fuglemennens landsby bare går tilbake til
det 15. århundre.
I de seinere år har man foretatt såkalte DNA-analyser
- studier av arvestoffer - i beinrester over hele Stillehavsområdet.
Disse undersøkelsene tyder på at de opprinnelig beboerne på øyene,
også Påskeøya, kom fra Sørøst-Asia. Thor Heyerdahl har påpekt at
man da må være sikre på at man tar prøver av beinrester som er gamle
nok, noe som er vanskelig å finne, spesielt på Påskeøya hvor han
mener de opprinnelige beboerne kremerte sine døde.
Teoriene - de spennende og de mindre spennende
De
første europeiske oppdagelsesreisende nærmest nektet å tro det de
så: - Vi kan ikke fatte hvordan disse øyboerne, som ikke har noen
forstand på mekanikkens lover, har kunne reise disse veldige blokkene,
sa kaptein Cook.
Men statuene var der og er der - pluss et skriftspråket som ingen
kan forstå.
For det første: Hvor kom menneskene fra?
Den mest kjente teorien er selvsagt den vi har fra Thor Heyerdahl,
som gikk så langt som å seile fra Peru til Polynesia i en liten
balsaflåte for å bevise at folkene på Påskeøya og mange av de andre
øyene i sydhavet kunne komme fra Sør-Amerika. Han støtter også sine
teorier på gamle legender, viser til planter som kun gror på øyene
og i Sør-Amerika og peker på likhetene mellom statuer og byggverk
han har undersøkt både i Stillehavet og Sør-Amerika.
Andre forskere hevder at beboerne på Påskeøya
kom fra Polynesia i vest. At de var et folkeslag som opprinnelig
kom fra Sørøst-Asia, og som gjennom århundrene, via Papua Ny Guinea,
spredde seg ut på alle de polynesisk øyene - helt til New Zealand
og Hawaii. Disse forskerne støtter seg på språkforskning, arkeologiske
funn som leirkrukker og nå også DNA-tester.
Thor Heyerdahl sier at det ikke er noen store
motsetning mellom disse forskerne og han, for han hevder at det
har foregått flere migrasjonsbølger i Stillehavet og at samferdselen
mellom øyer og kontinenter har vært langt mer utbredt enn det man
tidligere antok.
En annen og litt mer spesiell teori går ut på
at folkene på Påskeøya har sammenheng med det spanske skipet San
Lesmems som forsvant nær Tahiti rundt 1536. Legendene sier at de
baskiske sjømennene som overlevde blandet seg med polynesierne og
at de sammen med etterkommerne prøvde å seilte tilbake mot Europa,
for aldri å bli sett igjen. Poenget her er at man i genetiske tester
av de innfødte med reneste blod på Påskeøya skal ha funnet baskiske
gener!
Når vi så er over på litt mer fantastiske teorier
så får vi vel nevne de fleste av dem: Kontinenter som er sunket
i havet, en tapt sivilisasjon, en gullalder som degenererte, en
miljøkatastrofe, en kamp mellom folkeraser, guder fra verdensrommet,
kjemper og ånder…
Hva er sant, hva har utspring i sannhet og hva er ren
fantasi?
Av
Terje Dahl
Til
mysteriesiden om Påskeøya, klikk her
For å lese legenden om Hotu Matua, klikk her
For å lære mer om Påskeøya, klikk her
For å lese våre artikler om statuene i sydhavet , klikk
her |