Kronikk:
GERILJAKRIG I VEST PAPUA
Et nytt Øst-Timor i Stillehavet

Av Helge Kongshaug

1. oktober ble byen Ilaga i Vest-Papua besatt av styrker fra OPM, den vestpapuanske befrielsesfronten. 200 geriljasoldater for det meste bevæpnet med pil og bue, drev 500 indonesiske soldater ut av byen. Politistasjonen og regjeringskontorer ble brent, og over rådhuset heiste man det vest papuanske nasjonalflagget.
Dette var første gang indonesierne ble drevet ut av en større by i Vest -Papua. OPM holdt byen og flyplassen i en uke, før indoneserne klarte å gjenerobre den. I god orden trakk OPM styrkene seg inn i jungelen med våpen og forråd de hadde erobret fra indoneserne.

OPM har drevet geriljakrig mot Indonesia siden 1969, men først etter Suhartos fall har bevegelsen blitt en maktfaktor. Etter August 2000 raser det kamper over hele det indre av provinsen.
Over 3000 mennesker har flyktet til den uavhengige nabostaten Papua New Guinea(PNG)og indonesisk røde kors regner med at så mye som 15 ooo mennesker gjemmer seg i de indre jungelområdene av frykt for de brutale indonesiske spesialstyrkene som kalles BRIMOB. Disse spesialstyrkene brenner ned landsbyer og avlinger og foretar vilkårlige henrettelser . I løpet av de siste to årene regner man med at nærmere 8000 mennesker er drept av indoneserne.

Vest- Papua, eller Vest -Irian som er det indonesiske navnet på provinsen, ble annektert av Indonesia i 1963. Dette skjedde etter at den opprinnelige kolonimakten Nederland etter press fra FN, svek sitt løfte til vest papuanerne om full uavhengighet. Det ble skarpt kritisert at provinsen på denne måten skulle innlemmes i Indonesia uten at folket fikk gi uttrykk for sine standpunkter. I 1969 samlet indoneserne opp 1500 stammehøvdinger og fraktet dem til Djakarta. Der fikk de så "stemme" om de ville bli indonesiere eller ikke. Alle sammen valgte å bli indonesiere,noe som ble rikelig belønnet av regjeringen til general Suharto.Hva de resterende 2 millioner papuanere mente var det ingen som brydde seg om.
Indoneserne satte øyeblikkelig i gang med å "indonisere"provinsen. Indonesisk ble Offisiellt språk, og undervisning i papuansk ble forbudt på skolene. Store mengder indonesiske emigranter, fremst fra Java og Bali ble flyttet over til provinsen. Disse emigrantene-som i dag utgjør 365 000 mennesker- altså ca 20% av befolkningen-, fikk tildelt de beste jordområdene. I mange tilfeller ble jorden brutalt tatt fra papuanske bønder som ble fordrevet fra hus og hjem.
Emigrantene innførte ris og dette førte til at det ikke lenger ble mulig å dyrke opprinnelige papuanske jordbruksprodukter som rotfrukter av forskjellig slag. Flere steder rev indonesiske ingeniørtropper ned lokalbefolkningens kirker for å skaffe plass til de indonesiske emigrantenes moskeer. De opprinnelige planene til Suhartoregimet gikk ut på at man innen 2005 skulle ha en million indonesiere i Vest-Papua. Etter Suhartos fall har imidlertid emigrasjonen stoppet opp.

Mellom 1969 og 2000 forekom det bare sporadiske sammenstøt mellom indonesiske styrker og grupper av geriljasoldater fra OPM. De dårlig utstyrte OPM soldatene slåss for det meste med klubber og pil og bue,og var ingen match for de godt bevæpnede indonesiske soldatene.
Vendepunktet for geriljabevegelsen kom i August 2000. Etter at det indonesiske tilbudet om indre selvstyre ble avvist har OPM blitt helt annerledes slagkraftige og godt bevæpnede. Fremdeles brukes lokale våpen som pil og bue, men moderne våpen innsmuglet fra nabolandet PNG brukes i stadig større utstrekning. En stor del av disse våpnene kommer fra Kina.
De to indonesiske presidentene som etterfulgte General Suharto, Habib og Wahid var begge lydhøre for papuanernes krav. Habib satte en stopp for planene om en million indonesiere i provinsen, og Wahid var klart positiv til tanken om selvstyre for Vest- Papua. Han besluttet at provinsen ikke lenger skulle hete Irian- Jaya,men Vest-Papua,og at indonesisk og papuansk språk skulle sidestilles. OPM fikk holde åpne møter i distrikthovedstaden Jayapura og man fikk anledning til åpent å bruke uavhengighetsbevegelsens "morning star" flagg.
Wahids beslutninger ble imidlertid ikke godkjent av den indonesiske nasjonalforsamling. Den nåværende presidenten Megawatti var den sterkeste kritiker av planer om selvstyre for Vest -Papua.Da så OPM avviste planene om indre selvstyre i august 2000, og forlangte full uavhengighet,strammet indoneserne atter grepet. Det ble iverksatt razziaer over hele provinsen, uavhengighetsledere ble arrestert,og i flere tilfelle summarisk henrettet.
Hærens spesialstyrke for "særskilte"operasjoner BRIMOB ble hentet over fra øst-Timor,og til militær kommandant i Vest Papua utnevnte man general Mahidin Simbolow beryktet for sine overgrep i øst-Timor.
Indoneserne har nå stengt av flere distrikter i landet. Wasior regionen i det indre av provinsen nå helt avstengt både for Røde Kors og for lokale kirkeledere.Rapporter som er smuglet ut forteller om massakrer og nedbrente landsbyer . Konfiskering og ødeleggelser av fiske og landbruksredskaper,avbrenning av åkre og ødeleggelse av matvarelagre har ført til hungersnød.

USA innførte etter hendelsene i øst-Timor våpenembargo av Indonesia. Sterke krefter i USA vil ha dette opphevd. Det er særlig den sterke oljelobbyen som utsetter president Bush for press på dette punkt. Exxon har gjort store investeringer i Vest-Papua , blant annet legger man en rørledning gjennom noen av de tetteste jungelområdene i provinsen. Dette arbeidet har stoppet opp på grunn av gjentatte geriljaangrep. I midten av september hadde representanter for Exxon og Freeportgruven et møte med president Megawatti. Der ble det lagt fram krav om bedre militært vakthold over selskapenes anlegg i Vest Papua.
Freeportselskapets Grasberg gruve er verdens største kombinerte gull og kobbergruve.
I alt arbeider 25 000 mennesker på gruveanlegget i Vest-Papua.Gruveledelsen har konfiskert store områder,og ved hjelp av indonesiske militære drevet de innfødte vekk. OPM har stilt krav om kompensasjon for dette. Freeportselskapet frykter nå OPM angrep på gruveselskapets installasjoner.
Vest Papua er den rikeste provinsen i Indonesia. Her finnes treforedling, gull, kobber og olje, både inne i landet og langsmed kysten. Området er så fruktbart at nesten alt kan gro der. I dag bor det 2 millioner mennesker der ,men man regner med at opptil 10 millioner mennesker uten vansker kan få plass i provinsen. Området er således viktig for Indonesia med sitt store befolkningsoverskudd.
For USA er det viktig at Indonesia består som en stat også i fremtiden. Man frykter den økende kinesiske innflytelsen i Stillehavet, og ved siden av sine økonomiske interesser,er dette hovedårsaken til USAs avvisende holdning til vest papuanske selvstendighetskrav.
Samtidig er man klar over at innrømmelser må gies, og presser Indonesia for å gi provinsen indre selvstyre. Etter at OPM i midten av oktober pånytt avviste Djakartas plan om indre autonomi, frykter mange at man nå står ovenfor et nytt Øst-Timor.

Helge Kongshaug

 Sydhav på nettet
Terje Dahl