Kronikk:
Borgerkrig
i Stillehavet.
Av Helge
Kongshaug
Borgerkrigen som de siste tre årene har rast på Salomonøyene kan få fatale følger
for hele stillehavsregionen. På øya Bouganville som grenser til Salomonøyene,
har det vært geriljakrig i over 10 år.En gruppe separatister under ledelse av
sosialisten Franchis Ona har gått til opprør mot sentralregeringen i Papua Ny
Guinea, og krever uavhengighet for øya. Regionale fredstyrker har vært satt
inn,og for øyeblikket råder en slags våpenstillstand. Folket på Bouganville
er egentlig Salomon-øyboere, og flere ganger har konflikten spredd seg over
grensen til nabostaten i form av væpnede grupper som har søkt tilflukt på Shortlandgruppen
i Salomonøyene, og som har blitt forfulgt over grensen av styrker fra PNG.
At Salomonøyenes
regjering under den tidligere statsminister Salomon Mamaloni aktivt støttet
opprørerne i Bouganville,er ingen hemmelighet.Stridighetene i Bouganville,og
separatistenes kamp for en egen stat, har virket som inspirasjon for Isatabu
Freedom Fighters som kjemper for at hovedøya Guadalcanal skal bli fri for innflytelsen
fra folk fra naboøya Malaita.
Malatierne har siden uavhengigheten hatt kontroll over økonomi
og forretningsliv på Salomonøyene, sammen med den kinesiske minoriteten og folk
fra den mikronesiske nasjonen Kiribati.
Sinnet hos Isatabufolkene retter seg imidlertid fremst mot
malaiterne, og i de siste tre årene har hele landet vært preget av væpnede sammenstøt,
og blodige stridigheter. Langt på vei har Isatabufolkene klart å rense Guadalcanal
for malaitere, hovedstaden Honiara har nærmest ligget som en malatisk enklave
på øya, omringet på alle sider av væpnet Isatabumillits.
Den 5 juni 2000 tok malaitamilitsen så endelig over Honiara,
og tvang regjeringen til å gå av.
Salomonøyene har
siden selvstendigheten vært dominert av den nå avdøde statsministeren Salomon
Mamaloni, en korrupt og despotisk person som klarte å berike seg selv og sin
familie i utrolig grad. Allikevel har landet hatt en demokratisk struktur med
fri presse og uavhengige domstoler, og fremsto i mange år blant de mest harmoniske
og demokratiske nasjonene i stillehavet. Salomonøyene er med sine over 300 000
innbyggere den tredje største Staten i Stillehavet - etter PNG og Fiji. Landet
har den mest desentraliserte struktur i Stillehavet, og de enkelte provinser
har sine egne regjeringer med statsministre i spissen.
Denne klart føderale strukturen har imidlertid ikke klart
å dempe motsetningene provinsene i mellom.På New Georgia, provinsen som grenser
til Bouganville,har det i flere år vært snakk om å rive seg løs fra resten av
Salomonøyene og danne en egen stat sammen med et eventuelt uavhengig Bouganville.
Disse ideer er ikke tatt nådig opp verken i Honiara eller Port Moresby.
New Georgia er
den mest industrialiserte delen av Salomononøyene, blant annet ligger et av
Stillehavet mest avanserte fiskefabrikker i Noro på nordsiden av provinsen.
På nittitallet ble Salomonøyene utsatt for økonomisk utbytting
av malaysiske tømmerbedrifter som med regjeringens samtykke drev rovdrift på
regnskogen. Dette førte til en viss økonomisk oppgang, men førte til store miljøskader.
De regjeringene som har etterfulgt Mamaloni har prøvd å rette på dette, og fram
til borgerkrigen brøt ut var man på god vei til å rette opp skadene. Som i Fiji
befant man seg i en økonomisk oppgangsperiode før bråket begynte.
Australierne har begynt med gull og kobberutvinning i det
resursrike landet, og utenlandske investeringer har øket. Salomonøyboerne har
rykte på seg for å være blant den mest pålitelige arbeidskraften i Stillehavet.
Borgerkrigen kan meget lett spre seg til Bouganville, og
dermed over til PNG. I dette landet er den politiske situasjonen meget labil
og situasjonen med at Vest Papua nå vil bli uavhengige av Indonesia gjør hele
situasjonen eksplosiv. PNGs tidligere statsminister Julius Chan har igjen trukket
fram sin gamle ide om å få til en regional fredsstyrke som kan settes inni kriseområder.
En styrke fra Fiji skulle overvåke freden på Guadalcanal, men dette falt bort
da kuppet i Suva startet. Chan har bedt om at Australia og New Zealand engasjerer
seg sterkere i fredsoperasjoner i området, men begge land er betenkte når det
gjelder å engasjere seg militært. Det er fremst den konservative regjeringen
i Canberra under John Howards ledelse som stritter i mot.
Alle vet imidlertid at hvis noe ikke gjøres kan det som skjer
få følger som også kan dra Indonesia-regionens sterkeste militærmakt-inn i hendelsene.
Det er det ingen som ønsker.