Hvithaien

Hvithaien finnes i alle verdenshavene. Flesteparten holder nok til i den tempererte sone, men hvithaien er slettes ikke ukjent i tropene! Du kan finne den over alt, fra bølgetoppene som ruller og bryter inn mot kritthvite strender til åpent hav. Den svømmer i overflaten, midt i sjøen og nede ved bunnen på mer enn 250 meters dybde. Vanlig er det å finne den patruljerende mellom øyer og korallrev hvor dypt hav kommer helt inn til land. Hvithaien kan ha sitt eget revir, et område som den anser som sitt, men den kan også vandre over store avstander til den finner et mer egnet område. I Australia har man fått radiomerket en hvithai, Neale, og hvor den svømmer kan du se ved å klikke her.
Hvor stor?
Det latinske navnet på hvithaien, Carcharodon carcharias, betyr "den med takkete tenner". Ser man det åpne gapet til en hvithai, kanskje helst på film, så tror du at forstår hvorfor, men det er de fine små taggene på hver tann som har gitt navnet! Å tro at hvithaien er hvit blir heller ikke riktig. Undersiden på hvithaien er riktig nok stort sett hvit, men fargen på overdelen av den kraftige kroppen kan variere fra nesten sort til lysegrå, oftest med en ganske skarp avgrensing mellom de to fargesonene. Hvor stor en hvithai kan bli vet man faktisk ikke. Man har funnet tenner fra en forhistorisk hvithai som viser at man da hadde med et riktig monster å gjøre, men påstander om at den nålevende hvithaien kan oppnå lengder på 12 meter er nok overdrevet. Det hevdes å ha blitt fanget eksemplarer på over 7 meter, men man antar at gjennomsnittslengden for en voksen hunn er fra 4.5 til 5 meter. Hannen er gjerne kortere enn hunnen. Hvor gammel hvithaien kan bli er også usikkert, man antar at den blir litt over 20 år. En voksen hunn på 5 meters lengde antar man er rundt 14-16 år gammel. Ser man på bilder og film av slike eksemplarer så vil man se at en hvithai på fem meter jammen er stor nok!
Drapsmaskin?
Hvor mange mennesker som har blitt drept av hvithai vet man ikke. Og at den skal være en hjerneløs drapsmaskin som river i filler alt som dukker opp foran snuten dens er langt ifra sannheten. Det som står på menyen til hvithaien er stort sett fisker, fugler, skilpadder, små hvaler og sel. Den spiser også andre haiarter, og på bildet kan man se en hvithai som sluker en 2.1 meters hai som hang bakpå en fiskebåt! Spesielt er det at en del fugle- og selarter blir bitt, men spyttet ut igjen av hvithaien. Det samme skjer også ofte med de menneskene som er så uheldige å komme i nærkontakt med en hvithai, men hvorfor vet man ikke. Man tror nå at dette ikke nødvendigvis skyldes at haien tar feil og tror byttet er noe annet, men at det er en del av haiens sosiale oppførsel: På den måten forteller den både artsfrender og andre dyr at man har kommet innpå haiens område. Ja, forskere har funnet ut at hvithaien slettes ikke er så aggressiv og dum som mange tidligere trodde. Den har en kompleks sosial adferd, med et variert kroppsspråk. Bitingen er nevnt, og det er også kjent at hvithaien viser tenner - at den advarer ved å "knurre" på samme måte som en hund. Klart at en hvithai kan bli opphisset av blod i vannet og mennesker som opptrer merkelig ut ifra dens synspunkt, men noen drapsmaskin er den langt ifra. Ganske mange dykkere og forskere har svømt i nærheten av hvithaier uten engang å følt noen form for redsel for å bli angrepet. Selv om man antar at 2-3 mennesker blir drept av hvithai på kloden vår hvert år så, blir det bare i USA drept mange, mange ganger flere mennesker av hunder! Det er heller slik at mennesket er farligere enn for hvithaien enn den er for oss, mange steder er det nå så få igjen av den at den faktisk er fredet!

"Det finnes en skapning som har overlevd millioner av år med utvikling uten å forandres. Som ikke har følelser, som ikke styres av logikk. Den lever for å drepe. En hjerneløs drapsmaskin, som vil angripe og tilintetgjøre alt den kommer over. Det er som om Gud skapte djevelen og ga han en haikjeft."
Fra innledningen til filmen Haisommer.

Jeg så haien bare et par sekunder...
Her kommer to historier om mennesker som har vært i kontakt med hvithai og overlevd, den ene er vår egen redaktør!:

Jeg vet ikke hvorfor haien angrep meg
Den 30. juni 1995 var Marco Flagg (31) ute for å dykke sammen med noen venner like ved Bluefish Cove, Pt. Lobos State Park, Monterey, California. Han hadde ankret opp gummibåten, og hold på å teste vennen Steves undervannsscooter på 15 meter dyp et lite stykke unna fra båten da han oppdaget en svær halefinne og torpedoformet kropp omtrent seks meter unna. Her er Marcos egne ord:
   - Jeg så bare haien et par sekunder før den forsvant ut av syne i det grumsete vannet, men jeg husker jeg tenkte litt sjokkert at størrelsen og formen kunne passe på en hvithai. Jeg hadde aldri sett en hvithai selv før, bare på filmer tatt av andre dykkere. Jeg tenkte også at haien høyst sannsynlig bare passerte meg og ikke ville angripe, men fant ut at det likevel var best å varsle Steve og Marcie. Jeg snudde scooteren rundt satte kursen mot gummijollen. Jeg ville helst ikke komme opp for langt unna båten, da jeg husket at mange haiangrep gjerne finner sted i overflaten. Jeg var ganske opphisset, men likevel rolig nok til å tenke "jøss, jeg fikk se dette uten å måtte betale for å være med på en hai-dykke-tur!". Det var antagelig 15-20 sekunder seinere at jeg kom til å titte til venstre og nedover - og så en enormt stor, tannkledd og vid åpen haikjeft komme rett mot meg. Det virket som om kjeften minst hadde diameter på en halv meter, men sannsynligvis ikke så stor som en meter. Jeg tenkte "Oh, shit!" og like etterpå følte jeg et press mot kroppen. Jeg kan ikke minnes at jeg ble ristet eller at jeg gjorde noe for å fri meg, men isteden følte jeg at jeg var løs, etter noe som kunne være to sekunder. Da jeg forsto at jeg var fri var det første jeg tenkte "den bet ikke særlig hardt". Jeg prøvde å kjenne etter om beina mine fortsatt var der, noe de virket å være. Jeg satte kursen for båten med full fart på scooteren og kom til overflaten omtrent 20 meter unna den. Jeg prøvde å komme meg opp i gummibåten med fullt dykkerutstyr, noen jeg vanligvis greier, men måtte gi opp etter et par forsøk. Jeg frigjorde meg fra vektbeltet og luftflasken, og klatret om bord, men da jeg prøvde å hale utstyret om bord falt jeg uti igjen. Så fort jeg klarte klatret jeg om bord igjen, startet utenbordsmotoren og ruste den hardt et par ganger for å advare Steve og Marcie. Jeg hadde en dump smerte i mellomgulvet, men antok at jeg ikke hadde mistet mye blod siden jeg fortsatt var bevisst. Etter et par minutter kom Steve opp til overflaten. Jeg fortalte han at jeg hadde blitt angrepet og etter å ha ruset motoren igjen dukket Marcie opp noen minutter seinere. Vi lot bøyen være igjen og satte kurs for land. Jeg klarte å klatre ut av båten selv, men måtte sette meg ned fordi jeg følte meg svak. Ambulansen kom etter noen få minutter og snart var jeg på vei til sykehuset. Jeg hadde et nærmere to-tommers kutt på den venstre armen som måtte sys med seks sting, et sår på venstre bein som trengte åtte sting og et kutt i mellomgulvet som ble fikset med to sting. Jeg fikk oksygen og ble behandlet med antibiotika intravenøst. Jeg fikk en lett feber, men neste morgen var den vekk og 44 timer etter angrepet var jeg tilbake på jobben - i god fysisk og psykisk form.
Da jeg ble angrepet hadde jeg på meg en våtdrakt bestående av bukse og jakke. Det er kutt i drakten som samsvarer med sårene på kroppen, og dessuten er det merker på utstyret som tyder på at kanskje haien ikke klarte å gjøre større skade fordi jeg hadde beskyttelse av metall både foran og bak. Jeg vet ikke hvorfor haien angrep meg, kanskje fordi den var sulten og jeg tilfeldigvis befant meg der den svømte. Jeg er uansett ikke blitt skremt fra å dykke på samme sted, statistikken sier at sjansen for angrep på meg selv eller andre er ekstremt små.

Haien hadde dykket ned mellom han og meg
Her er redaktørens egen erfaring med noe som kan ha vært en hvithai (det står makohai i artiklen, men etter å ha lært mer om haier har han nå den oppfatning at det kanskje var en hvithai), på Fatuhiva i Marquesasøyene i Fransk Polynesia - den gang han seilte rundt i sin lille seilbåt Coco Loco (for å lese mer om den eventyrseilasen, klikk her):
   "Jeg ble snart kjent med besetningene på nabobåtene, og en kveld bestemte vi oss for å dra på lobsterfangst. Lobsteren er Stillehavets utgave av hummer, men uten klør. Franskmannen Bernoard, australieren David og nordmannen Terje hoppet i en gummijolle og satte kurs for en odde der havdønninger brøt mot fjellveggene. Vi tente dykkerlyktene og lot oss gli over bord. Bølgene brøt mot revet under havflaten og gjorde sikten dårlig. Lyskjeglen rakk bare noen meter før den ble oppløst av virvlende bobler. Noe beveget seg like ved meg. Jeg rettet lykten mot skyggeri for å se hva Bernoard drev med. Skyggen var ingen franskmann, men en tre meter lang hai! Som en blå og lysegrå torpedo gled den inn i lyskjeglen og forsvant i dypet. Jeg kjempet for å beholde roen, haier er ikke noe å være redd for, sier man. Selv ikke om i natten når de jager etter føde. Raske tak med svømmeføttene brakte meg med ryggen helt inn til revet. Der fikk jeg øye på Bernoard, haien hadde dykket ned mellom han og meg. Lyset fra David nærmet seg også. Jeg vinket dem til meg og forklarte situasjonen, det er jo ikke alle som liker å svømme rundt med en diger hai i nabolaget.
  - Det er makohai, sa Bernoard.
   Han hadde lang dykkererfaring fra alle verdenshav. Makohaien er pelagisk hai som jager etter føde ute på det åpne havet. Ansett for å være en av de få farlige og uberegnelige haiene, fetteren til den store hvithaien.
   - Dere vet, her er det ikke noe ringrev som hindrer haien i å svømme helt inn til land, forklarte Bernoard. - Men glem nå haien og la oss finne noen lobster.
   David satte kursen rett for jolla, mens jeg syntes jeg måtte vise vikingånd. Jeg svømte litt rundt ved revet, men ventet hvert øyeblikk at en sylskarp tanngard skulle dukke opp fra dypet. ? Nei, ingen skam å snu, tenkte jeg, og halte meg opp i gummibåten.
   Bernoard gav seg ikke før han fant en lobster, men da sluttet han seg til de to reddharene som syntes ventetiden var ulidelig lang."
( Det overstående er hentet fra redaktørens bok "Det Siste Paradis", for å lære litt mer om den eller Terje Dahls andre bøker, klikk her).

En unik opplevelse
Å få oppleve en hvithai, enhver hai, på nært hold kan nok syntes som en skremmende opplevelse for de fleste. Men de aller fleste som har opplevd å se haier under vannet syntes ikke det. Hvis løven er dyrenes konge, så er haien havets herre. En elegant, majestetisk skapning. En skapning man bør beundre, men samtidig ha respekt for. Det er vi som er i dens element, ikke omvendt!