Nekrolog:
THOR HEYERDAHL OG SYDHAVET
Barndommen og de tidlige årene blir ofte preget av store trær. Det kan være slektninger, naboer, lærere på skolen, eller store personligheter. Thor Heyerdahl var et slikt "tre" for eventyrlystne og samfunns-engasjerte ungdommer som vokste opp på femtitallet. En nordmann hadde på egen hånd oppdaget noe helt nytt, og brakt en helt ukjent kultur - den polynesiske - inn i den norske etterkrigshverdagen. Filmene og bøkene hans fremmanet en virkelighet hinsides de grå, men allikevel så optimistiske norske femtiår. Filmen om Kon Tiki fikk til og med noe så oppsiktsvekkende som en Oskar. I det filmorienterte femtitallet var det noe som overgikk Hjallis verdensrekorder på skøyter - i hvert fall for noen av oss.
   Nå er et av disse trær blitt felt. Thor Heyerdahl sovnet stille inn på familestedet Colla Micheri i Italia, bare omgitt av sine nærmeste.
   Thor Heyerdahl var uten tvil den nordmann i moderne tid som fremst har fått knyttet sitt navn til det sydlige stillehav. Dette betyr langt fra at han var den eneste. En rekke nordmenn har vært i området før Heyerdahl, og folk som i dag er glemte, gjorde på sitt vis en like stor innsats som Heyerdahl. La meg nevne en mann som Bjarne Kropelien hvis omfattende bibliotek om sydhavet uten tvil er et av verdens fremste. I motsetning til Heyerdahl bodde Kroeplien i lengere perioder fast i Stillehavet, og gjorde i sin tid en helt uvurderlig innsats i forbindelse med en epidemi på Tahiti.
   Mange andre navn kan også nevnes. Når jeg fremhever dette, er det ikke for å trekke ned Thor Heyerdahl innsats. Men kanskje var det fremst det spektakulære som fanget Heyerdahl? De tiltak som laget store bokstaver i avisene, sensasjonene osv? At man stiller slike spørsmål sier vel kanskje heller ikke noe om Thor Heyerdahl, men mer om den sedvanlige norske syken med å "barke ned" den som ruver. For ruve har Heyerdahl gjort. Mange av hans kritikere - og dem har det vært mange av - når han ikke engang til kneskålen. Det som fremt har preget Thor Heyerdahl har vært viljen og evnen til å PRØVE sine teorier og sine tanker og visjoner i praksis. Skrivebordsforskeren var ikke Heyerdahl rolle. Han ville ETTERPRØVE sine teorier, og han var villig til å ta risker. Det som nok kan være betenkelig har vært at en rekke av de teorier han har presentert som sine egne, egentlig har vært fremsatt av andre. Hvis man skal kritisere Heyerdahl for noe, så har det vært at han ikke har vært i besittelse av den personlige storhet som sier at man anerkjenner andre som har gått foran. Men det er det vel de færreste mennesker som har. Spesielt hvis de har sitt utspring i den nordgermanske stamme som kalles den norske.
    Heyerdahls første møte med sydhavet fant sted på 30-tallet da han som nygift slo seg ned på Fatu Hiva i Tahiti-gruppen. Den unge antropologen var egentlig ute for å samle insekter, men tiden ble brukt til mye annet også. Oppholdet i "paradiset" ble en blandet opplevelse. I likhet med mange andre måtte han nok revurdere sin oppfatning av "de edle villmenn" og av de paradisiske forhold i det hele. I sine tidlige bøker fremgår det også klart at Heyerdahl hadde vansker med å godta de innfødte på deres egne premisser. Men her må man ta i betraktning av Heyerdahl var meget ung, og ikke hadde gjort seg de erfaringer som senere skulle prege hans uforbeholdne toleranse og anerkjennelse av andre raser og kulturer. På det området antirasisme var Heyerdahl en klar foregangsmann. Noe Kiplingsk vrøvl a la "white man's burden" lå så langt fra Heyerdahls menneskesyn som overhodet mulig. Dette viste han ikke minst gjennom Ra og Tigris ekspedisjonene med sine internasjonale mannskap. Hans respekt for opprinnelige mennesker og opprinnelige kulturer var en ledestjerne i all hans virksomhet. Dette preget også hans omgang med folk. Heyerdahl satte seg aldri på noen høy hest, men kunne like gjerne samtale med den franske president som med en boms i Papeete. For Heyerdahl var ikke menneskeverd avhengig av status.
   Det fremgår av hans bøker at det var under oppholdet på Fatu Hiva som han for alvor ble opptatt av mulighetene for at Polynesierne hadde kommet fra Amerika. Han støttet seg her til gamle sagn som de innfødte fortalte ham. Som nevnt var dette ikke så nytt som Heyerdahl har gjort gjeldende, flere hadde fremsatt de samme teoriene tidligere. Forskjellen var at Heyerdahl valgte å etterprøve dem. Det skjedde under Kon Tiki ferden i 1947. Hvorvidt de resultatene man kom fram til her skal regnes som et bevis for at polynesierne kom fra Latin-Amerika strides det fortsatt om. De fleste forskere mener i dag at alle stillehavsfolk kom fra Asia. Hva Heyerdahl imidlertid beviste, var at dette var mulig, noe etablerte forskere på den tid hevdet at det ikke var. Flåter kunne ikke flyte så langt. Det kunne de. Det beviste Heyerdahl.
   På ferden hadde Heyerdahl med seg en ung svensk antropolog, Bengt Danielsson, som slo seg ned på Tahiti og ble i sydhavet. Det å bringe Bengt Danielsson til
sydhavet var et meget viktig biprodukt av Kon Tiki ferden. Den innsatsen Danielsson gjorde for Stillehavet og dets beboere kan ikke undervurderes. Vi husker alle hans innsats for å få stoppet franskmennenes folkerettsstridige og kriminelle atombombeprøver på Mururoa.
   Mye takket være Danielsson ble det etablert en slags skandinavisk-polynesisk forbindelse som har vært til uvurderlig nytte i forholdet mellom de to kulturene, og som svenskene fremst har fått nyte godt av. At Heyerdahl selv, i klar motsettning til sin venn Danielsson, bevisst unnlot å engasjere seg i kampen mot atombombeprøvene er dypt beklagelig.
   Etter Kon Tiki ferdene fortsatte Heyerdahl arbeidet med å bevise forbindelsen mellom Amerika og Polynesia. Flere bøker ble utgitt om emnet og på slutten av 50-tallet gjorde Heyerdahl kanskje sin største vitenskapelige bragd, nemlig utgravningene og forskingen på Påskeøya (for å lese om stauene på Påskeøya, klikk her ). Det resulterte i både bøker og filmer. Alle nordmenn som vokste opp på slutten av femtitallet husker "Aku Aku". Her tok Heyerdahl opp et arbeide som de fleste andre forskere hadde latt ligge - eller gitt opp.
Heyerdahl selv mente at oppdagelsene på Påskeøya var enda ett bevis på eksistensen av tette forbindelser mellom Polynesia og Amerika.
   Etter Påskeøya befattet ikke Heyerdahl seg i samme utstrekning med Stillehavet. Andre områder kalte på hans oppmerksomhet. Det var først og fremst Afrika og Asia som fikk nyte godt av hans engasjement og entusiasme gjennom Ra-ekspedisjonene og Tigrisferden på 70-tallet. I den senere tid vendte han imidlertid tilbake til Stillehavet, senest ved engasjementet omkring en nyoppdaget pyramide på Samoa.
    Men selv om hans engasjement for Stillehavet ikke ble av samme dypfølte slag som Danielssons er det ingen tvil om at han klarte å få satte verdensdelen på kartet både på 40 og 50-tallet, og bidro til å legitimere denne øyverdenes egenverdi på en helt avgjørende måte. For det fortjener han all den takk vi er i stand til å gi - både polynesiere og skandinaver.
   

Av
Helge Kongshaug
Nyhetsredaktør
Sydhav på nettet

 Sydhav på nettet
Terje Dahl