Heiva-festival

Heiva-festivalen i Tahiti:
- Dra til huttaheita
for en festival!

Begrepet "huttaheita" kommer av det gamle navnet på Tahiti, som er Otahiete - man syntes nok at lenger enn dit var det umulig å reise! Vel, i våre dager kommer man seg jo lett til Tahiti, og har du sjansen så burde du så absolutt reise til huttaheita for å oppleve Heiva-festivalen! Hele juli hvert eneste år syder hovedstaden Papeete av liv - og selv om du ikke hører en eneste sambarytme tar nok musikken og dansen kaka!

Heiva-festival på Tahiti i Fransk Polynesia er sydhavets største og mest spektakulære festival, og det er også den eldste. Den ble startet for snart 120 år siden som en feiring av den franske nasjonaldagen 14. juli, men selv om Tahiti og den andre øyene forsatt tilhører Frankrike er den franske delen sterkt nedtonet - og takk for det! Nå er det konkurranser og underholdning med helt lokalt tilsnitt det dreier seg om, med blant annet så uvanlige øvelser som steinløfting og kutting av kokosnøtter! En hel måned varer festivalen, men det virker som om de livsglade polynesierne heller ikke syntes det er nok, for innledende aktiviteter starter gjerne i midten av juni!
Vår redaktør Terje Dahl var selv så heldig å få være tilstede under hele Heiva-festivalen den gangen han besøkte Tahiti i sin seilbåt Coco Loco - og her er utdrag fra boken "Det Siste Paradis":

Fra dansekonkurransen

"Jeg syntes ikke jeg kunne reise videre før jeg hadde fått med meg julifestivalen. Den ble åpnet med militærparade av franske marinesoldater dagen før jeg kom. Det gjorde meg ingenting at jeg hadde gått glipp av den, men resten ville jeg gjerne oppleve.
Hver eneste dag foregikk det noe, blant annet en hel rekke uvanlig idrettskonkurranser. Fruktløpet var den første. Der hengte man tretti-kilos fruktklaser i hver ende av en bambusstang som deltakerne la over skuldrene. Så tentes fakler på fruktklasene, startskuddet gikk, og deltakerne løp runde på runde. En etter en vaklet løperne ut av gressbanen, det hjalp ikke at det var pengepremier til vinneren!
Penger var det også til vinneren av steinløftekonkurransen, hvor en 125 kilos stein innsmurt med olje skulle løftes opp på skulderen. Bare en av kraftkarene klarte kunststykket, han gjentok prestasjonen to ganger og vandret en æresrunde med steinen på skulderen!
Fra det historiske skuespillet

Kopraproduksjonskonkurransen var et annet høydepunkt. En rekke tremannslag fikk utdelt hver sin svære haug av modne kokosnøtter Det gjaldt å dele nøttene, skjære ut kjøttet og putte det i sekker raskest mulig.
De tre største begivenhetene var imidlertid det historiske skuespillet, utriggerkanoseilasene og dansekonkurransene. Det historiske skuespillet var en rekonstruksjon av en fornem krigers død, fremført på en offerplass der de hedenske gudene ble tilbedt i gamle dager. Flere hundre aktører var med, akkompagnert av dundrende tretrommer, konkyliehorn og flerstemt klagesang. Jeg ble helt betatt og følte meg hensatt til fortiden, lurte nesten på om jeg drømte da gresskledde ånder danset ut av skogen.
Dobbeltkano i konkurransen

Til utriggerkanokonkurransen forberedte deltakerne seg hele året. Det var klasser for både menn og kvinner, og de padlet i lendeklede og med blomsterkrans på hodet. Tre dager varte utriggerracene, og ble avsluttet av et felt med tretti kanoer med seksten manns besetning i hver kano. Publikum kranset havna og heiet fram favorittene sine som padlet så sjøsprøyten stod.
For meg var sang- og dansekonkurransene selve kremen på kaka. I en hel uke lød sang og musikk fra en arena som ble bygd midt i byen. Gruppene overgikk hverandre i kostymer, og musikerne trommet så svetten silte. Mest spesiell var den tahitiske dansen tamure, så eggende og sensuell at den neppe ville blitt tillatt på norske scener! Tahitis beste gruppe deltok Tahiti dansepar

ikke, de regnet seg for så profesjonelle at de ville overlate førstepremien til noen andre. Jeg fikk likevel oppleve mesterne, på gratisforestillinger som viste seg å bli noe helt utenom det vanlige. På forhånd hadde lederen i gruppen proklamert i radio og aviser at han håpet på regn når de skulle danse. Det ville bety at himmelen velsignet showet. Utsiktene var dårlige helt til forestillingen begynte, været hadde vært strålende i nærmere to uker. Men det utrolige skjedde. Idet den første danseren virvlet inn på gressmatten i parken, falt den første dråpen. Og snart kunne de gledesstrålende danserne juble over at regnet pøste ned! Ikke før var oppvisningen over, før det klarnet opp.
Det var igjen strålende vær - helt til neste oppvisning noen dager seinere. Gjett hva som skjedde. . .?! Kunne det være mulig?

For å lese mer om Tahiti, klikk her.
For å lese vår artikkel om dans i sydhavet, klikk her.
For å komme til vår side med video fra sydhavet, klikk her.
For å komme til vår side med musikk fra sydhavet, klikk her.
For å sjekke om jentene på Tahiti virkelig er pene, klikk her.

Tips en venn : "Har du lest artiklen om Heiva-festivalen på Tahiti i Sydhav?"

Til (fyll inn):

Fra (fyll inn):

"Det Siste Paradis"
Boken om Terje Dahls seilas i 22 fots Coco Loco, den minste båten til å legge ut på en jordomseiling.
" - Du er klin kokos! sa vennene mine da jeg kastet loss fra Rådhuskaia. Etter fire år, to orkaner og fire tropiske stormer måtte jeg lure på om de hadde rett..."
Klikk her for å lese utdrag fra boken.
Klikk her for å lese om e-bok og bestille.
Pris kr.150,-
Klikk her for å lese om Terje Dahls bøker.
Mer om Terje Dahls sydhavsliv, klikk her.