Terje Dahl drar på nattlig flyvefisk-fangst på atollen Butaritari i Kiribati
- Hvis vinden dreier nå, så driver vi rett til havs!
Jeg hadde hørt av Tuite at folk i landsbyen ofte var ute om natten for å fange flyvefisk, og jeg hadde bedt han undersøke om noen ville ta meg med.
   Så en dag kom Tuite med beskjed fra sin onkel Tekiaruru, jeg skulle få være med i hans kano. Samme natt, for de hadde sett mye flyvefisk og det var snart slutt på de måneløse nettene. Så da sola hadde krøpet ned bak palmekronene og farget alt gyllent, lånte jeg familiesykkelen og la ut på grusveien.
   Jeg hadde ikke før hoppet av sykkelen før Tekiarurus kone ropte til meg at jeg måtte komme og spise med dem. Det var fortsatt vanlig høflighet å rope til alle forbipasserende at de måtte komme og få en bit, og jeg var sulten etter sykkelturen og svarte at visst skulle det smake med en bit mat.
   Jeg heiste meg opp på gulvet, og den blide damen skjøv tallerkener og kjeler bort til meg. Tørket flygefisk, ris og kokt taro. Tørket fisk er daglig kost på de fleste øyene i Stillehavet, for når man ikke har kjøleskap, er salting og tørking de beste måtene å oppbevare fisk på. Diskret undersøkte jeg den beinharde fisken før jeg satte tennene i den. Det er ikke til må unngå at fluene svermer rundt fisk som henger til tørk, og er den ikke saltet godt nok, eller er sole ikke sterk nok til å lage en hard skorpe med en gang, ser de sitt snitt til å legge egg i skinnet. Dessuten var det ofte grønne muggflekker på fisk som hadde overlevd noen perioder av regnvær. Flere kraftige magesyker hadde lært meg å være forsiktig og helst be om å få tørrfisken kokt eller grillet et part minutter over kjøkkenbålet.
   Tekiarurus fisk så slett ikke ille ut, og for ikke å fornærme vertskapet tok jeg sjansen på å spise fisken som den var. Tørrfisken smakte godt, og jeg tenkte at det var en skam at vi i Norge helst ga så god mat til bikkja eller sendte den utenlands som U-hjelp.
   Tekiarurus sønn, han som hadde vært med oss på haituren, spiste med meg og fortalte at han hadde gått på ungdomsskolen i Tarawa, helt til han ble utvist for å ha røykt innenfor skolens område. Presten Geoff hadde ordnet det slik at han kunne få komme tilbake til skolen, for gutten hadde vært skoleflink, men i mellomtiden hadde han giftet seg og ville bo hos faren.
   Vi avsluttet måltidet med å vaske hendene og drikke en kopp kaffe, og så gjorde vi oss klare. Tekiarurus sønn fant fram en slags sommerfuglhov med tre meter langt skaft og en parafinlampe av den typen som pumpes som en primus og gir et skarpt, blåhvitt lys. Han tok hoven og to padleårer og jeg tok lykten, og ruslet ned til kanoen.
   - Vi tar den samme kanoen som sist, sa han, - den er stor nok til oss to.
   Midt i den lille utriggerkanoen reiste han en slags mast med en plattform på toppen, og her surret han fast parafinlampen.
    - Alle bruker parafinlamper nå, sa han, - før brukte vi fakler av tørre palmeblader.
   - Ikke så fort, ropte jeg da vi bar kanoen ned mot vannet. - Føttene mine tåler ikke korallene ennå.
   En litt eldre kar som holdt på å rigge sin kano ved siden av oss brukte godmodig kjeft fordi Tekiarurus sønn lot imatangen bære kanoen. Han kom bort til oss, dytte meg til side og overtok bæringen mellom steinblokkene ned til den lille bukten. Der holdt han kanoen så jeg kunne klatre ombord, og uten å kullseile eller ta inn vann kom vi oss gjennom bølgebrottet.
   Det er ikke så liketil å finne balansen i en utriggerkano som man kanskje skulle tro, for utriggeren er ikke en flottør, den er en motvekt. Så om du legger tyngden for langt til den ene siden, vil utriggeren forsvinne ned i havet, og lener du deg for langt til den andre siden, forsvinner den opp i lufta. Balansen var dessuten ekstra vanskelig fordi man i en utriggerkano fra Kiribati sitter med beina over kors på en tofte eller et slags dekk så tyngdepunktet i de smale kanoene kommer ganske høyt og gjør kanoen ustø.
   - Hvis du har lyst til å prøve, må vi bytte plass, sa unggutten da vi hadde padlet et stykke. - Den som fanger, må stå i baugen med hoven mens den andre padler.
   - Prøv først du, sa jeg og tenkte at om jeg reiste meg før jeg fikk føling med kanoen, var vi dømt til å gå rundt. - Jeg trenger padletrening, og jeg vil gjerne se hvordan du fanger fisken.
   - Greit, sa han og reiste seg opp med hoven i hånden. - Du får padle langs land, følg med de andre lysene.
   Jeg så meg om. Det var bekmørkt. Jeg skygget for øynene med den ene hånden for ikke å bli blendet av lyset fra parafinlampen, men så fortsatt like lite. Ingen måne speilte seg i det svartblanke havet rundt oss, og på himmelen klarte noen bleke stjerne ikke riktig å kaste lys gjennom et teppe av skyer.
   Over susingen av parafinlampen og klukkingen av småbølgene mot kanoen kunne jeg høre bruset av brenningene mot revet. Lyden var ganske sterk, vi var sikkert ikke mer enn hundre meter fra land. Jeg speidet i retning av lyden, men måtte anspenne meg til det ytterste for å bli sikker på at den takkete, mørke randen mot den nesten like mørke himmelen var palmekroner, ikke skyer.
   Jeg tok i litt kraftigere med padleåren så kanoen vendte siden til land og baugen pekte mot lytene som viste hvor de andre kanoene var. Det var tydelig at vi ikke var de enste som var ute, jeg talte rask seksten lys som laget hull i mørker, og nå så jeg at det dukker opp flere lys inne på stranden også.
   - Kan du holde litt mer til babord, spurte gutten, - ser du flygefiskene der borte?
   Jeg speidet mot utkanten av lyssirklen og syntes jeg så noen striper i overflaten og noen små skygger like under.
   Plask! Hoven gikk i vannet foran oss, og jeg ventet spent da han løftet den opp. Null fisk! Foran kanoen skimtet jeg fortsatt noen skygger og kastet meg over padleåren med full kraft.
   - Ikke så brått, sa gutten, - og forsøk ikke å plaske med åren!
Jeg tok det litt roligere og prøvde å få kanoen til å gi som en lydløs skygge i den mørke tropenatten.
   - Styrbord! ropte gutten.
   Hvordan får man en slik farkost til å skifte retning, spurte jeg meg selv og grov padleåren dypere ned i vannet. Sakte forandret kanoen retning.
   - Babord! ropte den opplyste gutteskikkelsen i baugen like etter, - vi får forsøke å krysse i sikksakk til vi finner en stim.
   Det var lenge siden jeg hadde padlet i en utriggerkano, så det varte ikke lenge før musklene i nakken begynte å verke.
   Får håpe vi finner en stim snart, tenke jeg og prøvde ikke å spenne meg mer enn akkurat nødvendig. Jeg orker ikke å padle rundt her i hele natt.
   Min bønn ble tydeligvis hørt, for plutselig fant vi en stim flygefisk. Eller rettere sagt, den fant oss. Ut av mørket kom en masse flygende skygger som glimtet i skinnet av parafinlampen, rett mot oss!
   Dunk, sa det i kanosiden rett foran meg. Ivrig bøyde jeg meg utover ripa og slo med padleåren etter fisken som sprellet for å komme seg vekk.
   - Hei der, ropte stemmen foran meg forskrekket, - ta det rolig så vi ikke går rundt!
   Jeg så at utriggeren var på vei ned i det opplyste vannet og lente meg tungt over til den andre siden, Sakte, sakte begynte utriggeren å gli oppover i vannet.
   - Det er mer fisk her, sa gutten da jeg hadde gjenopptatt padlingen, - den blir tiltrukket av lyset vårt, så ta det sakte nå.
   Plask, hoven gikk i vannet, og denne gangen var det fisk i den da den kom opp igjen. Endelig! Takiarurus sønn ristet en blågrå, skinnende fisk ned i kanoen.
Flyvefisken i Stillehavet minner litt om en norsk sild, litt tynnere og med digre bukfinner. Den kan ikke fly - til tross for navnet - men svever gjerne mer enn femti meter like over bølgetoppene for å slippe unna sultne fiender. Raskt snudde gutten seg igjen og svingte med hoven i luften. For en fiskeskrøne, tenkte jeg, ingen vil tro meg hvis jeg forteller at jeg har fanget fisk i luften med en sommerfuglhov.
   - Fortsett du, sa jeg da gutten spørrende rakte hoven mot meg, - tar du de første ti, så tar jeg de neste.
   Det var nok litt optimistisk sagt, for plutselig var stimen forsvunnet ut i mørket et sted. Jeg følte meg lei og sliten, men padlet jevnt og trutt etter de andre lysene som beveget seg på en lang rekke fra den ene enden av den vindstille bukten til den andre. Plutselig ble natten enda mørkere, og inne fra land hørte vi en susende lyd.
   - Jeg tror det kommer en skur, sa jeg og myste ut i bakmørket, - jeg begynner å bli sliten, så det er kanskje best vi....
   Resten av ordene forsvant i et hylende vindkast og en regnbyge pisket nedover oss.
Kameraten la fra seg hoven, satte seg ned og grep den andre padleåren. - Vi må se å komme oss i land! ropte han mot meg.
   Regnet og vinden traff kanoen med full kraft og presset den ut av kurs. Jeg blåste vannet som strømmet nedover ansiktet på meg unna, huket meg sammen og tok i. - Helvete heller, vi tåler ikke å få bredsiden mot vinden, da driver vi til havs. - Det var da som bare f... at det var jeg som satt på styrmannsplassen akterut akkurat nå. Jeg bet tennene sammen og padlet alt jeg var god for. Jeg var sliten, hadde fått vannblemmer i håndflatene og ryggen verket infernalsk. Men det nyttet ikke å klage. Vi var utenfor revet, og jeg ville ikke ende opp som et tall i statistikken, som en av dem som ble drevet ut på havet og forsvant.
   Vinden økte stadig, og bølgene begynte å slå inn over ripa.
   - Kom igjen, Terje! Jeg kjempet fortvilet for å rette opp kanoen, - kom  igjen, din late landkrabbe, kom igjen!
   Sakte, nesten umerkelig, arbeidet den spisse baugen seg opp mot vinden. Oppmuntret ga jeg på enda litt til og så at baugen snart pekte mot vinden - og mot land.
   - Gudskjelov, sa jeg til meg selv, og så slukket lykten. Parafinlampen var av den såkalte stormsikre typen, men å klage til produsenten var ingen brukbar løsning akkurat da.
   Jeg blåste vannet ut av barten, tørket øynene og sa til meg selv at det kanskje var like bra ikke å bli blendet av lykten hele tiden.
   Det var umulig å se noe i mørket, jeg kunne knapt skimte gutten som satt en meter foran meg.
   - Hvis vinden dreier nå, driver vi rett til havs!
   Vinden økte stadig, den kom i kast som slo baugen ut av kurs, og regnet pisket nedover oss. Jeg prøvde å se etter de andre kanoene, men det var ingen å se. - Dette klarer vi aldri, tenkte jeg og hadde mest lyst til å slenge padleåren til sjøss. - Hvorfor i h... tok han meg med ut på havet, han måtte da vite hvor uvant jeg er med å padle? Hvor lenge kan vi klare oss hvis vi driver vekk fra øya? Er det nå vi skal dø? Var det nå det skjedde, det jeg hadde fantasert om på et snuskete hotellrom i Manila?
   En bølge slo innover ripa og traff meg i mellomgulvet.
   - Nei, for f.., Terje. Du overlevde fire år i Coco Loco fordi du har viljestyrke og livslyst. Tenk på den gangen du holdt Coco Loco i bare ankertampen, finn fram de skjulte kreftene, for h.., ta i så åra brekker, vis typen i baugen at denne imatangen iallfall har noe innenfor den hvite huden. Terje, du kan da vel for h.. ikke vente at han skal padle deg inn til land, eller legge skylden på han. Skylden er din, og nå får du pinadø sørge for at både du og han kommer dere i land. Brekker åra, får du til h.. hoppe uti og svømme kanoen til lands.
   Hvor lenge jeg bannet meg selv opp og ned vet jeg ikke, men det hjalp å få pumpet litt adrenalin ut i systemet. For glemt var vannblemmene og verkende nakke, jeg ante ikke om vi beveget oss forover eller akterover, om vi var på vei mot land eller til havs, men jeg ga iallfall ikke opp!
   Ingen storm varer evig, og heldigvis for oss var dette bare en lokal byge som hadde blåst seg litt opp.
   Ti minutter? En halvtime? Ja, kanskje. Det var kanskje etter en halvtime vi merket at vinden ikke hadde den samme kraft lenger. Så stoppet regnet, og stjernene blinket ned til oss. Rundt oss blinket det i parafinlampene på de andre kanoene og foran oss øynet vi en mørk stripe, land.
   Ved den lille passasjen gjennom korallblokkene sto den samme gubben som hadde hjulpet oss å få kanoen på vannet.
   - Dårlig vær, sa han lakonisk og lempet kanoen opp. - Dårlig vær og dårlig med fisk.
   Oppe på land hev jeg meg ned i sanden. Gjennomsliten.
   Jeg klarte det igjen, tenke jeg, jaggu klarte jeg det igjen!

Terje Dahl har skrevet en rekke bøker og artikler fra sydhavet, de kan du lese mer om ved å klikke her.

 Sydhav på nettet
Terje Dahl